Det er løgner som lurer andre..
Men hva med selvbedrag?
Når man lyver om vektnedgang, hvor mye man veier, hvor mye man trener eller hva man spiser eller har spist for å få det til...
HVEM er det man lurer da?
Jo nettopp, seg selv...
 |
| Eh...seriøst??? |
Det kan jo hende at man lurer en og annen venn eller bekjent og får noen "ååå herregud, så flink du har vært" eller "du er bare dødsrå!"
Men betyr det noe da? Gir det en noe?
Jeg mener det er jo ikke reelt..
Burde man ikke heller med stolthet legge det frem slik det faktisk er?
Jeg mener at dersom man har vært superflink å gått ned 7 kg. hvorfor skal man ta "rotta" på seg selv å hevde at man har gått ned 10 kg isteden. Er ikke den prestasjonen man har gjort bra nok i seg selv, må man juge på seg?
Jeg mener at, NEI man må ikke det.
Man må heller glede seg over det man har fått til så langt og tenke at man ikke har en deadline, dette er ikke en konkurranse.
Som tidligere nevnt, forholder jeg meg til det vekta på trenings senteret sier, når jeg veier meg forran kursleder på onsdags kveld.
Det vekta hjemme hos meg forteller meg onsdags morgen, er veldig hyggelig det altså, men det velger jeg rett og slett ikke å forholde meg til på samme måte.
I påsken har jeg som kjent kost meg gløgg ihjel påskeaften og det regner jeg med at vekta i morgen kveld på kurs kommer til å gjenspeile.
Så tenker jeg at det er helt greit, dette er nemlig ikke en sprint, det er et maraton.
Og er det en ting jeg har HELT klart for meg oppi hodet mitt, så er det at jeg IKKE skal juge for meg selv noen gang igjen.
Jeg skal ikke tilbake til å lange innpå sjokolade plater nattestid på jobb, fordi det ikke er noen som ser meg. Det ville KUN være å lure seg selv.
Vektnedgang på kursvekta pr. nå er fremdeles 12,3 kg, helt frem til i morgen kveld.
Så får vi se hva dommen blir!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar