Jeg og min bedre halvdel er sånne foreldre som stiller opp på alt, som så og si aldri sier nei, ikke fordi vi ikke klarer og si nei, men fordi vi ikke ser noen grunn til å si nei.
Når det skal bakes en kake, lages vaffelrøre, kjøres, hentes og bringes, stille opp for fotball-laget, ungdomsklubben, vakter på cuper, igrunn frivillig arbeid generelt og især alt som har med ungene å gjøre.
Jeg mener ikke at vi fortjener noen medalje, så langt der i fra.
Vi gjør det jo for ungene våre og for vår egen del også, fordi det gir oss noe.
 |
Noen ganger kan det lønne seg å engasjere seg, jeg har feks, fått med meg 2 fantastiske seilturer med Ungdomsklubben
fordi jeg har jobbet frivillig, det er minner for livet det SAMMEN med ungene mine. |
Men i forbindelse med at jeg selv stiller såpass mye opp, er det klart jeg har gjort meg noen tanker om alle dem som ikke gjør det, for det er faktisk foruroligende mange.
Og da lurer jeg på hvorfor de ikke gjøre det.
Det er så og si alltid de samme foreldrene man treffer på hver gang, man hjelper til med et eller annet arrangement.
Er de så travle de "andre" at de ikke kan lage ei vaffelrøre, stille opp å se på en fotballkamp, ta en vakt på en klubbkveld eller hente ungdommen fra en bursta sent en lørdags kveld?
Jeg forstår at enkelte er alene om omsorg for barn og av den grunn kanskje ikke kan kjøre hit og dit av rent praktiske grunner, men en vaffelrøre burde man få til eller?
For veldig mange foreldre tror jeg det dreier seg om prioriteringer, rett og slett prioriteringer.
Jeg forventer ikke på noen måte at andre skal ta de samme valgene som vi har gjort, jeg ser også at vi kanskje kan havne under kategorien "ekstremfrivillighetsarbeidere" om det er noe som heter det..
Jeg tar det opp fordi, jeg tenker at de foreldrene som ikke engasjerer seg i det hele tatt ikke helt vet hva de går glipp av..
Vet de feks. hva ungdommene deres bedriver til en hver tid? Vet de hvem de henger med? Vet de hva resultatet av den siste fotballkampen ble? Vet de hva som forgår i ungdomsmiljøet på hjemplassen akkurat nå? Kan de navnene på, ja la oss si 10 av kompisene til 15 åringen sin?
En trenger ikke engasjere seg i like stor grad som vi gjør for å vite disse tingene, men jeg er stygt redd for at mange foreldre kommer til kort når de skal svare på en del av de spørsmålene der.
Så tenker jeg også at det er godt å være feks. 15 år å vite at Mamma og Pappa er intr. i det du driver med, at de bryr seg, at de spør og at de involverer seg.
Joda, de kan nok sikkert tenke at vi bryr oss for mye noen ganger også, men heller det, enn å gi beng!
Om mulig er det enda viktigere når ungene går i barnehage eller på barneskolen for den del, iallfall i forhold til at det kan være sårt.
Jeg kan godt huske da Storebror var yngre og vi stadig var på heldags cuper i helgene, at det alltid var de samme barna som ikke hadde med seg foreldre..
Som alltid måtte sitte på, som ikke hadde noen på sidelinjen som heiet dem frem.
Den gangen tenkte jeg at det var TRIST og det gjør jeg vel fremdeles.
For det er jo bare trist, at foreldre ikke engasjerer seg i barna sine?
Jeg kaller det ikke å engasjere seg om man hjelper til med lekser altså og lager middag.
Det er vel ens fordømte plikt, jeg snakker om det som handler om fritid, om interesser, om venner og om hvordan barnet ditt har det.
Og hvem er så jeg til å legge nesen i bløtt og mene noe om dette?
Jeg er MAMMA og jeg bryr meg med akkurat hva fanden jeg vil for deg!
