Tanker om foreldremøter og frivillighet

Nå er det mange tanker en kan gjøre seg rundt det å gå på foreldremøter.
For min del har de endret seg etterhvert som jeg har fått noen år på baken.
Da jeg i 2003 må det vel være, startet min karriere som foreldremøte-oppmøter (hvis det er noe som i det hele tatt heter det) følte jeg meg som en drittunge blant masse voksne mennesker.
Sikkert fordi jeg selv var en relativt ung mor (jeg fikk førstemann da jeg var 22).
Etterhvert har jeg blitt tørr bak ørene og føler meg ikke lenger som noen drittunge, snarere tvert i mot.
Innen jeg kommer så langt som til at yngstemann som nå er 3 år skal begynne på skolen, vil jeg sikkert være en av disse inntørkede rosinene som alltid har noe fornuftig å komme med.
Da vil jeg være kjempe dreven og sikkert himle smått med øynene over enkelte av forslagene til den yngre garde jeg også, mens jeg tenker i mitt stille sinn at "Kjære deg, det der er ikke gjennomførbart".

Det jeg KAN si er at i de 2 klassene som Storesøster og Storebror har gått i, har man vært velsignet med masse oppegående engasjerte foreldre som ikke har vært redd for å trå til der det har måttet være behov for det.
selv om man selvsagt ser at det er de samme personene som til slutt rekker hånda i været når man spør etter frivillige til enten det ene eller det andre.
Et paradoks her er at de som gjerne har mest meninger og som synser og helst vil ha et ord med i laget om det meste, sjelden er de som faktisk gjør jobben.

Så har jeg da altså et problem, det er at jeg aldri klarer å la være å rekke hånden i været.
Det være seg å stille opp på grøtfester, bake en kake, lage vaffelrøre, ta kiosk vakter, sitte i et skole cup styre, ta på meg verv i ungdomsklubben osv.osv.
Det siste jeg har klart å rote meg borti er å ta ansvar for at alle de unge lovende revyartistene  ved Varden Ungdomskole skal få servert mat hver dag i en uke.
Nå er det jo ikke slik at jeg skal lage all maten, eller stå for servering alle dagene.
Heldigvis er det andre voksne som også har stilt seg til disposisjon.
MEN jeg har altså tatt på meg hovedansvaret for at det skjer.

Storebrors tørre kommentar på det hele var: "hvorfor må du blande oppi alt jeg driver med?"
Det blir jo litt sånn da ikke sant at det er de samme barna/ungdommene som har foreldrene sine tråkkende rundt alt de bedriver til en hver tid.
Er det dårlig gjort?
Dersom fler engasjerte seg ble det kanskje mer jevnt fordelt?
Jeg vet ikke, men jeg håper at de tenker en dag at det var hyggelig og egentlig ganske fint å ha foreldre som stilte opp.

Viljestyrken som forsvant

Du har helt rett, jeg har en vante i munnen. Hadde jeg bare latt det bli
med vanter og gitt beng i alt det andre jeg har stappet i meg...

En helt alminnelig morgen sånn i midten av november våknet jeg og oppdaget at viljestyrken var borte, den hadde gjemt seg.
Jeg tror den hadde gjemt seg ganske godt også.
For uansett hva jeg gjorde og hvilke fristelser jeg sto ovenfor viste den rett og slett ikke livstegn fra seg.
SHIT, dermed gled det ned kebab og burgere, sjokkis og andre ting som ikke engang egner seg på trykk.

Jada her er det bare å klemme i seg

Resten av november og hele desember gikk jeg rundt i en rus av marsipan og kransekake.
Jeg tenkte hele tiden at jeg finner den nok i morgen, i morgen blir alt så mye bedre, i morgen begynner jeg på ny frisk.
Jeg viste jo at det skulle komme til å skje, jeg gikk nesten å ventet på det i alle de månedene når alt gikk på skinner og kiloene bare rant av sakte, men sikkert.
Jeg viste jo at jeg kom til å snuble og gå så nesegrus på trynet at det nesten skulle gjøre vondt, det bare tok så mye lenger tid før det skjedde, enn det jeg hadde innbilt meg i utgangspunktet.

Jule lunchen er jo årets høydepunkt, den er ingen som slanker seg da

22. desember, fant jeg viljestyrken igjen mens jeg sto på badet.
Jeg hadde forsøkt å klemme meg inn i en strikket genser, som plutselig ikke satt så fint som den gjorde et par måneder tidligere.
Da kom den altså snikende inn bak meg, hoppet opp på skulderen min og sa: "Tonje, nå er det nok! Nå må du skjerpe deg, du må gjøre noe!"
JA, det var det da..
Hvem er det som aktivt begynner å slanke seg den 22. desember liksom?
Det er iallfall ikke meg.
Altså måtte det legges en slagplan.
Mens jeg da sto der i Evas drakt og beskuet mitt legeme, klekket jeg ut en fantastisk plan på hva jeg skulle gjøre.

Jeg sa til meg selv:
Ok, la oss si du har gått opp et sted mellom 3 og 5 kilo (jeg vet ikke hvor mye fordi jeg ikke har gått på vekta for å sjekke, det er 2 grunner til det - den forklaringen kommer nederst i dette innlegget)
I dag er det 22. desember, det blir for dumt å begynne å slanke seg nå.
Derfor venter du til 1. januar, du lar jula gå sin gang med lutefisk, ribbe og jule-lunsj og selskaper, så kaster du alt som ikke er spist opp (til og med det som ligger i boden) den 31.12 og for resten av krona lar du det nå stå til og koser deg.
Da vil du være mentalt forberedt på hva som skal skje 1.januar 2016.

På den måten laget jeg en slags muntlig og mental avtale med meg selv i speilet på badet.
Pussig det der med den vekta, den sto jo rett bak meg og liksom gliste hånlig mot meg.
Klart jeg vurderte å gå på, men så slo det meg..
Uff, så nedslående det ville være å finne ut at jeg feks. hadde gått opp 5 kilo, men nesten enda verre ville det vært om jeg bare hadde gått opp 2.
Da kan det nemlig hende at jeg hadde tatt meg selv i å tenke (å dette er skummelt dere) at: "Du verden, ikke mer enn 2 kilo, tiltros for all den dritten jeg har stappet i meg? Hm, da er det kanskje ikke så farlig?

Nei, dermed ble det ikke noen veiing, det venter jeg med i enda drøye 2 uker til neste kurskveld.
DA, skal det veies, DA skal jeg finne ut hvor mye jeg veier.
Foreløpig har slagplanen jeg la på badet den 22.desember gått sånn som jeg ville.
Jeg koste meg resten av jula, jeg kastet alt som var igjen av drittmat og godis sent på kvelden Nyttårsaften og jeg startet med blanke ark 1.januar 2016.

Hvis jeg kan holde på sånn så :-)

Lykke til til meg!