Tusen takk Hege!

Da jeg bestemte meg for at jeg skulle ta tak i livet mitt og melde meg på Easylife kurs, var Hege mitt første møte med Mylife senteret.

Jeg gikk nok inn dit og tenkte at jeg bare trengte et spark bak og en kvikk fix, sånn 3 mnd måtte vel holde for å få kroppen på rett kjøl.

Jeg forsto raskt at det ikke var helt sånn det skulle henge sammen, at det dreide seg om en varig livstils endring.

Denne bittelille dama med det store smilet har hatt mye å si for min prosess iallfall.

Selv om jeg VET at det er JEG som har gjort jobben, har hun om mulig gjort den enklere for meg, bare ved å være Hege.

Hege har feks lært meg å sette pris på SÅNNE måltider

Eller motivert meg til at DETTE kan være feriefrokost

Hege har vært den konstante "strenge" stemmen på skulderen min, som har sagt at: "Nei, Tonje - tenk deg om" eller "Alle måltider etter tallerkenmodellen".

Hun har motivert meg og jeg har sett frem i mot samtlige kurskvelder med henne.

Nå må jeg klare meg uten henne, alt for tidlig!

I midten av august fikk vi vite at hun slutter som kursleder fordi hun skal begynne på skole og utdanne seg til familieterapeut - DET er jeg sikker på at hun blir helt super som.

Flott for familier som hangler, men shit pomfritt for meg og oss på kurset.

Nå skal vi få en ny kursleder, som om mulig er like god, bevare meg vel... det blir sikkert bra, men den personen er ikke Hege.

Sånn følte jeg meg da jeg fikk beskjeden om at Hege skulle slutte...

Jeg fikk en merkelig reaksjon, som egentlig var helt fjollete og tok meg litt på senga, da jeg fikk sms`n med budskapet om at hun slutter.

Jeg begynte å storgrine, uten helt å vite hvorfor med engang.

En masse rare tanker for igjennom meg: "herregud, hvordan skal det gå med meg nå da?" "åååå, nå kommer det til å gå dritt alt sammen" og ikke minst "æsj, jeg er sikker på at jeg ikke liker den nye kurslederen, det er sikkert et sånt menneske som er tynt og aldri har vært feit og ikke vet hva vi gjennomgår for noe"

Det tok meg sånn nær på 10 min. å skjønne at det jeg drev med var å skyte meg selv i beinet og selvsagt skulle dette gå helt fint, Hege har hadde jo banket inn i meg at det var JEG som hadde gjort JOBBEN og ikke hun. Ergo kom det ikke til å bli noen forskjell.

Jeg må bare sørge for å fortsette og trene, så jeg blir rød og svett
spise sunt og etter TALLERKENMODELLEN, så blir nok saken biff tross alt

Annet enn at jeg ved min skaper håper at jeg liker den nye kurslederen, for er det en sånn tynn spirrevippe som aldri har slitt med vekt - tror jeg kanskje jeg blir litt skuffa...

Jeg vil ha et ekte menneske av kjøtt og blod og bittelitt fett, jeg vil ha Hege!

Men i mangel på henne skal jeg iallfall gjøre det beste ut av det...

Jeg har et halvt år igjen på kurs og JEG ønsker iallfall Hege hjertelig velkommen til å være med ut å spise når vi er ferdige :-)

Da skal du se at jeg fremdeles kommer til å føle meg sånn HVER dag!!!

Så å si at jeg er spent på kurskvelden til onsdag, hvor det da mest sannsynlig duker opp en ny kursleder, er vel strengt tatt et under statment!

Uansett er det INGEN i hele verden som kan hindre meg i å ha Hege sittende på skulderen min som rettesnor akkurat så lenge jeg vil - til og med uten å måtte betale for det.

Snakk om at hun har gjort inntrykk på en tidligere feit frøken :-)

Husmorferie for 2

Alt blir fort vekk mer spennende og interresant når ting IKKE går på skinner, når uforutsette ting skjer.
Lise og jeg dro til London for ei drøy uke siden og skulle kose oss i 5 dager, det gjorde vi.
Nå gikk forsåvidt alt på skinner helt frem til vi satt på buss inn mot London og det plutselig var bom stopp. Alle kjørefelt var stengt grunnet veimerking av alle ting i verden.
Vi ankom hotellet altfor sent onsdag kveld, så sent at de hadde gitt bort rommet vårt!
Også jeg som hadde alt "taima å tilrettelagt" da gitt :-)

Forventningsfulle og klare for artige dager i London
( lite ante disse 2 fjolsa, om at det snart skulle bli bomstopp på
A6 inn mot reisemålet)

Som konsekvens av dette, ble vi plassert på et annet hotell første natten, jeg var litt små sliten, det skal innrømmes og dermed våknet beistet i magen og jeg fortalte mannen bak skranken at vi ikke hadde noen intensjon om å måtte betale for å komme oss att og frem til det andre hotellet og at jeg forventet at det iallfall ikke var noen DÅRLIGERE standard på det hotellet de ville sende oss til OG at vi ikke ville være der mer enn 1 natt (du verden hva man får til med streng og bestemt stemme en mørk aften i London)
Jeg tror kanskje ikke det hadde noe med den mørke bestemte stemmen min å gjøre i det hele tatt, utenfor sto nemlig allerede klar en bil med sjåfør som kjørte oss HELT gratis til det andre hotellet og det var vel så fint som det vi skulle bo på.

Alt blir bedre med en softis...

Vi sov ikke stort den natten og det hadde ingenting med bytte av hotell å gjøre, langt mindre at det dreide seg om dårlige senger, sengene var nemlig helt innafor. Neida, det dreide seg nok om at vi gledet oss, gledet oss til shopping, god mat, øl, opplevelser UTEN barn for en gangs skyld.

Denne unsjen hadde vi gledet oss til leeeenge :-)

Ja nå er det jo ikke sånn at Lise og jeg ikke gleder oss over opplevelser MED barn, jeg mener vi opplever jo normalt sett nesten ingenting UTEN barn og har slått oss til ro med det, vi har vel sågar valgt det helt selv.
Men disse dagene i London var våre fridager, hvor vi kunne gjøre akkurat hva vi ville, når vi ville det - innen rimelighetens grenser da selvsagt, man er da vel fra et møblert hjem.
Når du våkner kl.06.15 om morran, klar for en ny dag tiltross for litt i overkant mye øl kvelden før - da vet du at du er på HUSMORFERIE!

At vi skulle GÅ så mye som vi gjorde, tror jeg ingen av oss var forberedt på, men når man kan kaste popcorn i motvind til Kensington Gardens fra hotellet og man derfra med et trylleslag befinner seg i Hydepark, er det både gøy og koselig å gå.

Så vi gikk til shopping ( hjem fra shopping tok vi banen, det er greit vi har blitt spreke, men det får være grenser for hvor tungt man skal bære) og vi gikk til severdigheter som feks. Buckingham Palace, Big Ben, Tower of London osv.

Det ble noen selfies for å si det sånn!!

Det var varmt i London mens vi var der, om vi synes det varmt -
er jeg sikker på at denne karen må ha hatt det helt j...

Når du har gått 10.000 skritt FØR lunsj, da vet du at denne dagen blir sporty.
På de 3 HELE dagene vi hadde i London gikk Lise og jeg 59394 skritt, det er langt i fra feil, når jeg tar i betraktning at ukes målet mitt er 70.000 skritt (på 7 dager da altså)
Jeg kjenner at jeg misunner engelskmennene den parken, dumt den ikke fikk plass i kofferten på vei hjem.

Godt skotøy er et must

Hvis noen nå tenker at vi var driiit flinke og bare noen prakteksemplarer av noen slanke dronninger, må dere tro om igjen, vi har klemt i oss... Fish & Chips, de mest gedigne spareribs jeg noen sinne har sett, pizza, vafler m/ nutella, softis og litervis med ØL!!

Vi har rett og slett kost oss gløgg ihjel og vi har jammen meg fortjente også.
Så føles det om mulig litt greiere å svelge når vi har vært så gudjammerlig spreke.

Linselusa, slår til igjen!!

Hjem i kofferten som var langt i fra så tung som den kunne ha vært, var masse flott nytt tøy, vesker og sko og jammen dryppet det litt på resten av familien også.
Alt i alt en super kortuke i London, som frister til gjentagelse.
Du vet du har det gøy med deg selv og reisefølge ditt, når du sitter på pub, ikke omgås med andre og allikevel har konstant latterkrampe.

Man blir fjollete på Husmorferie...

Også blir man i grunn litt sliten også

Kykkeliky på Grønnsaks madrass

Mat må man ha, så her kommer en flott Søndagsmiddag (eller hvilken som helst annen dag for den del)!

KYKKELIKY lår på grønnsaksmadrass Uttrykksikonet smile
Man tager hva man haver av grønnsaker, i dag brukte jeg 1 Squash, 1 brokkoli, 4 store gulrøtter, 1 rød paprika og 1 stor løk.
4 Kylling lår, vanligvis bruker jeg en hel stor kylling, men nå hadde jeg ikke det.
Slice og dice grønnsakene, kast på kykkeliky, hell over en halvliter vann.
Har du appelsin eller clementiner, ta gjerne et par av dem å klem saften over hele greia... Det setter veldig god smak.

Inn i ovnen på 200 grader (midt i) ikke bruk varmluft, med mindre du har stålkontroll på akkurat det.
Da lager det seg selv og etter en god time har du middag!

Hvorfor sitter du i vinduskarmen?

Jeg kan huske da jeg selv var på Konfirmasjonsleir på Knattholmen, i 1989 må det ha vært (en begynner å dra på årene), jeg kan huske hvor gøy vi hadde det.

Det var forelskelser og fnising og fjolling fra morgen til kveld.

 

Natten brukte vi på å forsøke å snike oss av vinduet, uten særlig hell.

Det var jo vakter over alt og de hadde vært ute en sommernatt før for å si det slik.

Det var ikke så lett å lure seg forbi dem.

Også sto man der med det ene benet på utsiden av vinduet og det andre benet inne i rommet, med et fårete glis og forsøkte å komme på en naturlig forklaring på hvorfor en satt i vinduskarmen å dinglet natterstid, når en av vaktene tok oss på fersk gjerning.

Egentlig kan jeg ikke huske at vi hadde en plan på akkurat HVA vi skulle foreta oss, dersom vi klarte å snike oss ut. Det er mulig det bare gikk sport i å forsøke å få det til.

Det måtte da være mulig å lure disse vaktene?

Greit nok, så var de voksne, men de var ikke overmennesker av den grunn.

Senere i dag drar Storebror på Konf.-leir, det er vist det det heter nå til dags.

De skal ikke bare en liten helgetur til Knattholmen, de skal være borte nesten en hel uke og de skal til Fyresdal.

Storesøster var også på leir i forbindelse med sin konfirmasjon, samme opplegget der egentlig, bare et annet sted.

Jeg fikk vel forståelsen av at det var sniking natterstid den gangen også, så det er vel ikke så mye som har forandret seg tross alt.

Tror de levde en stund på den opplevelsen, det skinte iallfall av dem da de kom hjem igjen.

Jeg satser på å få en skinnende Storebror hjem også.

Om ikke annet har jeg lagt alt til rette for at det skal bli en god tur.

Jeg har ved siden av å selvsagt pakke med ham kles skift nok til en hel bataljon, sørget for at han har med seg nok å putte i brødhølet om det skulle røyne på å han ble sulten mellom slaga.

Storebror er jo litt sånn da, at han regulerer humøret etter magen kan man nesten si.

Er han mett er han stort sett fornøyd.

Jeg håper og ber så nær sagt til høyere makter om at han får ei fantastisk flott uke, akkurat sånn som Storesøster hadde.

De høyere maktene burde det jo være mulig å ha på sin side tenker jeg, når man tross alt er på Konfirmasjonsleir!

Stor og god tumleplass har de iallfall

Om å etterlate sin bestevenn i bil

Jeg aner egentlig ikke hvorfor jeg fremdeles lar meg forbause over alt det helt forvridde folk gjør, men jeg klarer bare ikke la være.

Jeg tror vi alle kan være enige om at her i Sandefjord iallfall, så var det varmt i været i går - enda varmere i dag.

Tenk så liten har han vært, det er da vel ingen som kan gå fra et sånt nurk i bilen?

Allikevel finner folk det helt innafor å gå fra hunden sin i bil.

Jeg var i går på vei fra Hvaltorvet mot Gjertsen sport og passerte McDonalds, da jeg fikk øye på en bil  med en mindre hund inni. Vinduene sto på gløtt.

Siden vi i Sandefjord har times parkering og sånne små urskiver vi kan legge i vinduet for å "fortelle" parkeringsvakta når vi ankom, tenkte jeg at: den kan jeg ta en titt på å se hvor lenge hunden har stått der.

Så jeg krysset gaten, gikk over til bilen og fant ut at der hadde den stått i 25 min.

Det virket som om hunden var i god form forsåvidt, så jeg tenkte at, oki - jeg går bort til Gjertsen også tar jeg samme vei tilbake igjen, står den der fremdeles MÅ jeg gjøre noe.

Heldigvis var bilen borte da jeg kom tilbake ca. 10 min. senere.

Marwin koser seg med det som er igjen av en ball, de lever ikke lenge om han får tak i dem.

Men jeg synes allikevel at det er drøyt jeg da å la hunden stå i bilen, i den varmen, selv om det er halvskygge og vinduene står på gløtt.

Det som er langt verre, er at i dag da Golfer`n mellom fotballkamper på Sandarcupen, fant på at han skulle kjøre på driving rangen for å slå noen baller.

Så fikk han se en langhåret schafer stå i en bil i solsteken på parkeringsplassen, også denne bilen med vinduer på gløtt og dertil solskjermer nede.

Han tenkte at jaja, det er vel bare noen som er inne et ærend.

Kjørte avgårde igjen og returnerte 3 timer - TRE TIMER- senere og da sto bilen med hunden inni der fremdeles.

Golfer`n ble sjokkert og ringte politiet, etter at han hadde forhørt seg om det var noen i nærheten som eide bilen, det var det ikke.

Alle rundt ham var forøvrig også enig at dette overhodet ikke hang på greip.

Politiet sa at de skulle kontakte eier og at dersom de ikke fikk tak på ham eller henne, skulle de kjøre ut dit å ordne opp, så Golferen fikk beskjed om at han bare kunne kjøre avgårde igjen uten å foreta seg noe.

Kosegutten til Mamma 

Hva slags mennesker er det som tenker at det er et sjakktrekk å ta med seg sin 4-bente venn på golfbanen, for så å forlate vennen sittende i en bil, hele den tiden det tar å gå en runde golf??

Da snakker vi om potensielt 3,5 - 4,5 timer altså...

Det er så lagt på viddene at jeg ikke har ord.

Det ville ikke ramle meg inn i halvsøvne å stikke inn på Meny for å handle melk og brød en gang og la Marwin stå i bilen.

Jeg kunne kanskje ha funnet på å løpe inn på Asneskiosken å dra meg med en avis eller lign, mens han ventet i det som ville vært høyst 1 min.

Men ikke noe mer enn det.

Altså følger ikke folk med i verden, om de ikke skjønner det helt av seg selv at det er uvettig, så burde de ha fått det med seg på internett, i en avis, på nyhetene på TV eller på radio.

At dette er livsfarlig... Jeg forstår det bare ikke.

Klarer liksom ikke å vri hodet mitt rundt det.

Det er mulig jeg er litt smårar selvfølgelig, for jeg ser liksom ikke helt hva jeg skal dra med meg Marwin til byen etter heller jeg da, i og med at han stort sett ikke er velkommen noen andre steder enn utendørs. Da har han det langt bedre hjemme innendørs i normale temperaturer med tilgang til vann og mat i buret sitt mens Mamma er på shopping og Pappa er på Golfbanen.

Marwin og Lillepus leker, dvs. Marwin leker og Lillepus tenker: "Å, la meg være i fred, du er slitsom"

Årets - Kjære, jeg kom i skade for å...

Gjennom årenes løp har Golfer`n kommet i "skade" for å kjøpe enkelte gjenstander på Netthandelen.
Det begynte vel egentlig med et SPA bad.
Han var så fin når han ringte fra jobb i Nordsjøen og sa som følger:
"Du, jeg har kommet i skade for å kjøpe et spa bad til verandaen jeg, skulle egentlig bare vise en kollega hvordan man la inn bud osv. og plutselig fikk jeg lagt inn et bud og plutselig vant jeg auksjonen"

Jeg for min del så liksom hele ferie budsjettet gå føyka og at her var det snakk om tusenlapper på tusenlapper, det var heldigvis ikke så ille.

Året etter kom han i "skade" for å kjøpe seg et utekjøkken.
I fjor kan jeg ikke helt huske hva han endte opp med, men jeg husker at han igjen kom i skade for å vinne en auksjon.

I år klarte han det kunststykke å komme i skade for å skaffe familien en robotstøvsuger.
Jeg finnes ikke lei meg på en plass for akkurat det, like lite lei meg som jeg ble det året det dukket opp spabad eller det året utekjøkkenet kom rekenes på ei fjøl.

Siden jeg nå har min venn robotstøvsuger`n stående i et hjørne av stua, slipper jeg å lure på om det er hybelkaniner under sofaen, eller å måtte trekke ut alle spisestue stolene for å komme til med støvsugermonsteret under bordet.
Nå er det bare å trykke på en knapp og den lille kompisen vår fikser alt helt selv, den går jaggu tilbake å stiller seg på lading igjen, når den begynner å bli sliten.
Farvel til hundehår og kattehår langs gulvet når solen en sjelden gang smyger seg inn stuevinduene, det er synd egentlig at denne sommeren har vært så regntung.
Hadde det vært en prakt sommer hadde jeg kunnet nyte det synet langt oftere...

Spiller det egentlig noen rolle?

Hvorfor er vi kvinnfolk, ja for det gjelder vel i størst grad oss..
Så redd for å sette ord på hvor mye vi veier? Altså å si at "Jeg veier 80 kg. feks.??
Er det genetisk? Jeg tror ikke det.
Jeg tror det har med miljø å gjøre, med feminitet osv.
Jenter skal ikke veie mye, de skal være petite og feminine.
Mener vi ofte selv da altså - spør vi mannfolka er det neimen ikke sikkert de er helt enig.

Dessuten, må jeg flire litt av oss.
Alle kropper er forskjellige, 2 mennesker som veier AKKURAT det samme, kan bære sin vekt på 2 vidt forskjellige måter.
Også er det ikke sånn at alle tror du er slank, helt til du SIER at du veier 105 kg.
Du blir ikke noe mer eller mindre feit, kraftig, lubben, slank, tynn eller mager som ved et trylleslag i det du innrømmer for all verden hvor mye vekta stopper på!

Hvorfor er vi så opptatt av dette TALLET, burde vi ikke heller konse på hvordan vi føler oss, hvordan kroppen fungerer og hvordan vi tar oss ut.
Ja det var rette ræva til å snakke tenker du vel du nå, dette kommer fra hun som stadig legger ut oppdateringer på vektnedgang.
Joda, men så er jeg på slanker`n.

En vesens forskjell og noe av poenget mitt med å legge ut denne vekten MIN.
Er at jeg gikk ut å fortalte hva startvekten var, jeg har lagt ut bilder underveis og skal jeg være ærlig synes jeg faktisk selv at jeg tar meg fordømt godt ut - med min nåværende vekt.
Jeg er ikke feit lenger.
Hadde ingen sett meg og jeg hadde skrevet på Facebook: "Hei, verden - jeg veier 82 kg.
Da ville nok de aller fleste gått ut ifra at jeg var, ja la oss kalle en spade for en spade: TJUKK.
Men det er jeg faktisk ikke.
Derfor tenker iallfall jeg at vi må ta innover oss at vekt og hvordan vi bærer den er ganske så individuelt.

Jeg tørr påstå at jeg fremstår som feminin som bare det, selv om jeg ikke er petit.
I en "slanke" prosess er det klart det er av interesse å se om vekten går nedover, for å se om det du driver med faktisk funker. Forbrenner du mer enn du putter inn osv.
Men ikke glem da, at muskler er tyngre enn fett og at mens man både trener OG slanker seg, trenger man ikke se de helt store utslagene på vekten.
Selv om kroppen strammes opp og man ser bedre ut.

Ergo må vel konklusjonen bli at vi må slutte å være så redd for HVA vi veier.
Mitt mål er som kjent å nå 80 kg.
For mange er det fremdeles å veie driiiit mye.
Å joda, for en annen kropp en min ville det nok være det.
Men min kropp ville sett skummel ut om jeg veide 65 kg.
Da hadde jeg vært radmager, det har jeg jo ingen ønsker om å bli, jeg vil gjerne ha litt pupper og rumpe igjen jeg altså, desuten vil jeg gjerne se fresh ut.
Jeg vil se ut som jeg er 40 - ikke 55.
Jeg har feks. sagt til Golfer`n at han må rope et varsku her, om jeg begynner å se sliten og dratt ut i trynet. Da stopper jeg tvert.
Jeg har heller litt mer fett på kroppen enn å eldes 15 år over natta.

Så lenge kroppen føles god, formen er bedre enn på lenge og jeg føler meg så fresh som jeg gjør nå - er det mer enn bra nok for meg.

Å ja, det var sant : Hei, jeg heter Tonje og jeg veier 82,2 kg.

Vær GOD mot deg selv

Du vet det smilet jeg snakket om for et par dager siden, det som liksom bobler opp helt nede fra magen, det man ikke kan la være å bryte ut i om man er lykkelig som en lysfontene???
Det smilet smilte jeg ista` da jeg veide meg på kurs.
Jeg dro kroppen avgårde på kurs selv om den ikke er helt i form, fordi den er syk.
Jeg går litt på autopilot om dagen, etter flere netter og dager med dårlig søvn pga. hoste så fort jeg forsøker å innta en horisontal stilling.
Det nytter nemlig ikke, jeg blir nødt til å sitte å sove - alle som har forsøkt å finne en GOD stilling å sitte og sove i vet at da får man gjerne ikke sove lenge av gangen..

Smilet må ha sett omtrent sånn ut som dette her...

Lykkelig som en LYSFONTENE

Det er så gøy når det funker..
Tror jeg har kommet nesten ut av tellingen her, men tror vi snakker om at vi er i uke 25 og hylstret mitt har tatt av 23,3 kg.
Det betyr at jeg på tross av ferie og bursdager i fleng har tatt AV meg snarere enn å gå OPP.
Det føles ikke så rent lite fantastisk.
Da gjenstår det 2,2 kg. så er faktisk målet nådd, det er innen rekkevidde!!!
Jeg kan nesten ta på det..

Om det er lov å si at man er stolt av seg selv, så gjør jeg det nå (skulle det vise seg å ikke være lov, skiter jeg i det) JEG ER STOLT AV MEG SELV!!
Jeg er glad i meg selv og jeg er og har i flere måneder faktisk vært GOD mot meg selv.
Med risiko for å høres nedlatende ut, det er slettes ikke meningen - så må jeg få lov til å si at jeg så gjerne skulle ønske at alle de som leser denne bloggen min og som sliter med overvekt, bare gjør noe med det.
JEG har klart det og det sier ikke så rent lite, jeg har vel vært blant de lateste personene jeg vet om, jeg har trykket i meg, vel vitende om konsekvensene av det, men allikevel gitt langt faen i det.

Selv om jeg ønsket denne endringen selv, så gruet jeg meg noe helt forferdelig, fordi jeg lullet meg selv inn i en eller annen forestilling om at det var for vanskelig for meg, at jeg ikke skulle få det til, at jeg skulle mislykkes.
I stedet har jeg klart det så til de grader og det har vært så utrolig mye lettere, gøyere og mer givende enn jeg noen gang kunne forestille meg.
Det skal også sies at jeg har hatt god drahjelp av det å gå på kurs, få stadig input fra kursleder Hege og mine medsammensvorne (de andre på kurset), men til 7. og sist er det JEG som har gjort jobben og det er jeg sabla stolt av.

Om ikke det skulle være nok har jeg klart å inspirere noen andre til å ta tak i seg selv og det er jeg veldig glad for, men dere - suksessen fortsetter den altså, så det er bare å henge med videre!

Bare det ikke blir kleint

Det er mulig det er entertaineren i meg som kommer frem når store anledninger skal feires og den slags. Jeg klarer liksom ikke å la det være, jeg bare MÅ holde en tale..

Jeg har holdt taler i brylluper. jubileer i familien, haugevis med bursdager og selvsagt i konfirmasjon.

Da jeg holdt tale for Storesøster i hennes konfirmasjon var det lett å komme på hva jeg skulle snakke om, hva jeg skulle si.

Det var følelsesladet, ja jøss, men det gikk som en drøm.

Nå nærmer det seg konfirmasjon for Storebror også, igjen må Mamma til pers, det skal skrives en tale og den skal holdes enten Konfirmanten synes om det eller ikke.

Som Mamma føler jeg et enormt behov for å holde den talen for ham også, for liksom å få sagt til ham foran alle som betyr noe hvor stolte vi er av ham.

Hvor fantastisk han er og hvor glade vi er for at akkurat HAN er sønnen vår.

Jeg vil at han skal høre det, høyt og tydelig, jeg håper at han hører det.

Jeg håper at han tar det til seg og husker det, tar det frem en dag det går dritt, en dag som ikke er god.

Husker at Mamma og Pappa er stolte av meg og glade i meg uansett.

Vi har lovet ham dyrt og hellig at det ikke skal ligge "kleine" sanger under tallerknene eller noe sånt, det vil han ikke ha..

Selv om han liker oppmerksomhet han også, er det en type oppmerksomhet han setter fint liten pris på.

Han har bestemte meninger om denne konfirmasjonen nemlig.

Hadde det vært opp til ham, hadde vi servert taco og spilt fotball og ingen behøvde å pynte seg noe særlig...

"Jeg gidder ikke sitte ved bordet i 3 timer altså"

Jeg har beroliget ham med at det skal han slippe, husk at alle som kommer i konfirmasjonen din kjenner deg, de vet hvem du er og de vet at du ikke har ro til å sitte ved et bord i 3 timer.

Dette er det vant med, de vet at når de kommer i Storebrors bursta`ser de egentlig fint lite til ham.

 

Det er jo det som er flott med familie ikke sant?

At de tar en for det en er.

At de aksepterer og forstår, i større grad en de som står utenfor å kikker inn.

Og hvem er det egentlig som har bestemt eller laget oppskriften på akkurat hvordan en konfirmasjon skal gjennomføres og MÅ være.

Nei, blås i det sier vi, vi lager vår egen greie!

I denne konfirmasjonen kan man komme i olabukse, her er det rett og slett ikke slipstvang.

Vi serverer taco, men heldigvis ikke bare taco, der har vi forhandlet oss frem til koldtbord + taco.

De som vil pynte seg gjør det, de som vil være med ut å spille fotball gjør det og de som vil sitte ved bordet i 3 timer gjør det.

Hovedsaken er at vi skal ha det GØY den dagen og kose oss sammen, selv om vi kanskje ikke ser konfirmanten HELE tiden.

Å joda, han skal ha dress, men man skal ikke se bort ifra at han har med seg annet tøy også.. Han er jo ikke dum heller, har bestemt at konfirmasjonen skal avholdes på Kariåsen (idrettsplassen/klubbhuset) så da er det jo duket for at han får i både pose og sekk.

Personlig synes jeg det er flott at han har tenkt over det og har gjort seg opp en mening om hvordan det skal være, da tenker jeg at dagen tross alt betyr noe for ham.

Så tenker jeg at det blir en emosjonell dag og at hva jeg enn gjør, er det bare å holde maska og ikke begynne å grine - det ville nok blitt opplevd som svært så kleint, sett fra Storebrors side av bordet, den tiden han måtte oppholde seg der :-)

Så nå er det bare opp til meg da og komme på noe intelligent å si,  vi har jo masse artige historier om Storebror, han har gjort mye rart opp igjennom, mye fint også.

Dette fikser jeg glatt, Fru Holberg inntar talerstolen hun og blåser håret av hele røkla!!

Dette bildet er IKKE av nyere dato kan jeg fortelle dere,
men det beskriver i stor grad hvordan jeg føler meg akkurat NÅ!!
Ganske fjollete og litt overtrøtt etter å ha sovet svært lite de siste døgn.
Jeg er jo sjuk må vite og sånn ser jeg vel ut her også...

Skål for Konfirmanten!

Smilet som forsvant

I disse dager holder jeg på med albumet (jeg scrapper da altså) som Storebror skal få til konfirmasjonen sin.
For det meste er det en hyggelig affære.
Jeg tenker jo at selv om den unge lovende ønsker seg penger, kan ikke Mamma og Pappa bare stille opp med en bunke tusenlapper på den store dagen, det må være noe mer.
Derfor album, som han helt sikkert vil synes er litt små kjedelig NÅ, men som han forhåpentlig setter pris på når han blir virkelig "stor".

Når jeg så sier at det i utgangspunktet er en hyggelig affære, regner jeg med at du skjønner at det ikke nødvendigvis er utelukkende positivt HELE tiden.
Når man lager album, pløyer man gjennom haugevis med bilder, med bilder kommer minner og minner kan som kjent være både gode og dårlige.
Bildene av Storebror er i stor grad preget av glede, aktivitet, FOTBALL, herregud det er såååå mange fotball bilder, hytteturer, sommerbilder med krabbefangst og bading fra morgen til kveld.
Det er pusebabyer, rotter, hamster og haugevis med dyreparker og tivoli og ikke minst 17. maier.

MEN, det er et men...
Når jeg da sitter å nyter synet av sønnen min fra baby til ung mann, legger jeg merke til noe ganske spesielt, så spesielt faktisk at hjertet mitt synker og jeg har lyst til å gråte.
Et eller annet sted sånn i 2. - 3. klasse blir det naturlige fine barnesmilet hans BORTE.
Det blir erstattet med en strek, som liksom skal minne om et smil..
Sikkert fordi han tenker at: Å smile er det som er riktig nå og forventes av meg, så da gjør jeg vel det da...

Jeg ser antydningen av det allerede på bildene fra den første skoledagen hans, det er jo bilder som er naturlig å bruke i et slikt album.
Han står der å ser helt bortkommen ut, grav alvorlig og egentlig litt redd.
Nå skal det i sannhet sies at det er flere enn ham som ser litt alvorstunget ut på de bildene og som ser litt skremt ut, men i Storebrors øyne ser jeg en slags fortvilelse som jeg ikke la merke til den gangen.

Hadde jeg vist den gangen, det jeg vet av erfaring nå i dag, tror jeg at jeg hadde tatt ham med meg under armen og bare løpt, løpt så fort og så langt bena kunne bære meg og aldri sett meg tilbake.
Han skulle sluppet å være med på noe av det..
Han skulle sluppet å bli behandlet som en trøblete drittunge, han skulle sluppet å bli straffet og fått kjeft, han skulle sluppet å bli utsatt for så mye uforstand.
Han var ingen drittunge, han var en fantastisk flott liten fyr - det var bare det at han viste seg å ha Asbergers Syndrom!

For de av dere som har brydd dere med å lese innlegg flere år tilbake i tid, er ikke dette noen nyhet, det er heller ingen nyhet at jeg har vært sint på skolen tidligere.
Åååå, hu tar den, hu skylder på skolen..
Neida, hu tar faktisk ikke den, at Storebror har Asberger har ingenting med skolen å gjøre, men hva de utsatte ham for skal de jaggu meg få stå for.

Jeg var like dum jeg, jeg ante ikke at sønnen min hadde Asberger, men jeg behandlet ham ikke som en drittunge og et utskudd og en kvise på samfunnets rumpe av den grunn.
det kommer sikkert til dels av at han er MIN sønn og at jeg elsker ham uansett hva han gjør eller sier.
Jeg forventer jo selvsagt ikke at lærere skal elske min sønn slik jeg gjør det, men jeg forventer at de behandler unger med respekt.

Vel vel, nok av det.. Tilbake til denne smile - streken.
Når jeg ser på bildene av ham, tar jeg meg da i å tenke: Var det rundt 2. -3. klasse da at denne Asbergeren slo ut i full blomst, eller kom den egentlig frem tidligere?
Hadde du sittet å sett på disse bildene, flere tusen av dem faktisk, slik jeg har gjort nå.
Så tror jeg du også hadde lagt merke til at det plutselig er borte.
Det er helt merkelig!

Som småbarn ser man at han smiler med hele fjeset, han stråler når han smiler, han smiler til og med med øyene. Jeg kan se det i dag også, det spontane smilet hans, et sånt smil alle mennesker har som gjør at man bare blir glad av å se på dem, det smilet som kommer helt nede fra magen, et sånt smil man "bryter ut i " når man virkelig fryder seg og blir helt fantastisk glad eller bare er super lykkelig.
Men de fleste av oss klarer å klistre på oss et smil som ser hjertelig ut, når noen vil ta bilde av oss i hyggelig lag eller når vi bare er sånn helt "vanlig" happy.

Storebror har ikke et sånt smil lenger, det er enten den smile streken, eller det herlige EKTE boblete smilet som kommer en sjelden gang i blant når han liksom er lykkelig som en lysfontene.

Så da er det bestemt, det skal ikke 1 bilde fra Storebrors første skoledag inn i det albumet, nei vet du det skal han jaggu slippe å få slengt i fleisen.
Og jeg har ikke behov for å se på dem igjen, de er bare triste, Golferen fikk vondt helt inn i beinmargen han også da han så dem.
tenk om vi hadde vist...
Noen bilder med smile-strek blir det nødvendigvis, ellers måtte jeg avsluttet albumet når han var 6-7 år og det blir jo for dumt...