Teskje vs. øsekar!

Mange bruker utrykket: å få det inn med teskje eller må du ha det inn med teskje eller?
Det er igrunn et greit bilde på å måtte forklare noen noe i detalj.
Så hender det da en skjelden gang i blandt at noen har litt xtra tungt for det slik at man føler at man kommer til kort med det utrykket.
Da er det jeg kom til å tenke på ØSE-KAR, eller ei 10 ltr. bøtte for den del.
Noe kan virke så totalt oppi dagen for enkelte mens, andre sliter litt mer med å skjønne poenget.

Jeg satt på et kurs forleden som omhandlet dette med nettopp komunikasjon og det å legge merke til og forstå andre mennesker.
Kurset var for ansatte i helsesektoren og dreide seg stort sett om hvordan man oppfører seg osv. i henhold til brukere/pasienter samt pårørende.
Det er vel og bra - supert at noen setter den slags på dagsorden.
MEN... sjefen for helseseksjonen i kommunen leste et dikt som forøvrig var flott:
Hva ser du søster....
Hva ser du søster i din stue?
En gammel, sur og besværlig frue,
usikker på hånden og fjern i blikket,
litt griset og rotet hvor hun har ligget.
Hun snakker høyt, men hun hører deg ikke,
hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, har dårlig humør.
Er det hva du tenker? Er det hva du ser?
Lukk øynene opp og SE - der er mer!
Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,
den gamle damen som ligger her.
Jeg er pike på 10 i et lykkelig hjem
med foreldre og søsken - jeg elsker dem!
Jeg er ungmø på 16 med hjerte som banker
av håp og drøm og romantiske tanker.
Jeg er brud på 20 med blussende kinn.
Jeg er mor med små barn, jeg bygger et
hjem,
mot alt som er vondt vil jeg verne dem.
Og barna vokser med gråt og med latter.
Så blir de store, og så er vi atter
to voksne alene og nyter freden
og trøster hverandre og deler gleden
når vi blir femti og barnebarn kommer
og bringer uro og latter hver sommer.
Så dør min mann, jeg blir ensom med
sorgen
og sitter alene fra kveld til morgen,
for barna har egne barn med hjem
det er så mye som opptar dem.
Borte er alle de gode år,
de trygge, glade og vante kår.
Nå plukker alderen fjærene av meg.
Min styrke, mitt mot, blir snart tatt fra
meg.
Ryggen blir bøyd og synet svikter -
jeg har ikke krefter til dagens plikter.
Mitt hjerte er tungt og håret grått.
Med hørselen skranter det også smått.
Men inne bak skrøpeligheten finnes
det ennå så meget vakkert og minnes;
barndom, ungdom, sorger og gleder,
samliv, mennesker, tider og steder.
Når alderdomsbyrdene tynger meg ned
så synger allikevel minnene med.
Men det som er aller mest tungt å bære
er det at EVIG kan INGENTING være!
Hva ser du søster? - En tung og senil
og trett gammel skrott? - Nei.
Prøv en gang til!
Se bedre etter - alt som du kan finne;
et barn, en brud, en mor, en kvinne!
Se meg som sitter der innerst inne!
Det er MEG du må prøve å se - og finne!
Som sagt, diktet er alldeles nydelig men, det er altså et MEN.. Under en time senere, settes det en melodi i gang og ut fra høytalerne strømmer nettopp dette diktet med musikk til - altså sunget men, denne gangen på dansk! Det første som slår meg er at: jøye meg, helseseksjonen må tro at vi har skikkelig tungt for det. De må tro at vi ikke skjønte det i sta. Til min forferdelse ser jeg rundt meg og oppdager at det faktisk er ganske mange som ikke skjønner at teksten i sangen er nettopp diktet vi hørte i sta!
Etter at kurset er over og vi står på utsiden og tar en røyk, hører jeg folk prate om diktet og om sangen som om dette var to heeeelt forskjellige ting. Og det var da jeg kom til å tenke på dette med øsekar eller 10 ltr. bøtter...
Over og ut!