Vaske hår på sykehus

Det er enda godt en har en datter som er oppgående...
Jeg som har krøller får en xtra utfordring når jeg ligger på sykehus!
Håret mitt er "pent" i sånn ca. 12 timer etter hårvask - etter dette går det bare en vei og den er stupbratt og nedover.
Så dagen etter oprasjon, så jeg ut som ett eller annet katten hadde dratt inn.
Dro man i en krøll - fulgte liksom resten av manken med.
Etter noen dager så det ut som en sky og etter enda flere dager, kunne det forvekslingsvis se ganske likt ut som et fuglerede..

Det er her Storesøster K kommer inn.
Hun tok med seg shampoo og balsam på syke besøk og husket enda til på hårskummet til mor.

Ååååå hvor det var deilig å få vasket såta, hun shamponerte og balsamerte så det bare sto etter, vi fikk låne "frisør vasken" på nevrologisk avdeling, for pleierene som passet på meg følte med meg og skjønte at det var på tide med vask!For de av dere som er svake i magen eller som ikke tåler sykehus serier og sår osv.


Så er denne helt meningsløse teksten som kommer her er en advarsel om at dere IKKE bør skrolle videre nedover lenger - for Prinsessen skal legge ut bilder av det såret hun har på låret som kommer etter at de har "stjålet" hud fra nevnte lår - eller donorben som de kaller det på sykehus.


Puh, det var en lang setning altså helt uten punktum der oppe, men igjen kommer masse svada slik at de som ville slippe å se herved er advart.

Dette er nemlig MIN blogg så jeg legger ut akkurat det som passer meg!!
Bare så det også er sagt, er ikke såret ubeskyttet sånn vanligvis, dette er tatt under sårskift - normalt sett har jeg på en slags skumgummi som beskytter det.


Ikke for det, det er en oppfordring altså om å legge ut bilder å HER kommer de:







Over og ut!

Sykehus historier 2!

Det er ikke bare tragisk og trist alt som skjer på sykehus..
Kjære vene det er masse flott som skjer der også.
Ikke minst barnefødsler og dem var det mange av i uka som gikk.
Vi spøkte med at det måtte være baby boom forrige Torsdag for når vi satt i bua vår for å ta den siste røyken for kvelden rundt kl.23. kom det ikke mindre enn 4 blivende mødre hendholdsvis slentrende, stabbende, slepende og pustende og pesende over plassen.

Det forekom oss at vordende fedre takler situasjonen noe forskjellig.
Pappa nummer 1 kjørte sin bedre halvdel frem til døren, skaffet en rullestol og trillet henne inn i gangen for så å parkere bilen, mens han da kom sprintende tilbake i et tempo av en annen verden.
Par nummer 2 hadde alt parkert og der kom riene såpass tett at de flere ganger måtte stoppe opp mens de var på vei mot inngangen mens den blivende mor hang over sin mann, mens hun pustet og peste.
Pappa nummer 3 så ut som han hadde litt små panikk, mens hans kone/samboer forsøkte å roe ham ned som best hun kunne, han virret hit og dit som en hodeløs høne.
Og Pappa nummer 4 tok livet med knusende ro, han stoppet å røkte, men han forsikret seg først om at det var greit for sin kone!

Mange måter å gjøre det på altså!

Jeg fortalte dere i går om Else med den røde sykkelen..
Hun var som sagt ei artig dame, sprek til 1000 og med et skikkelig godt kjeftament.
Jeg lå ikke bare sammen med henne, men også med Bjørg(81) og Anna(84), de var kjempe søte alle 3 og synes det var stor stas at de endelig fikk et menneske under 70 inn på rommet.
For meg var det igrunn artig bare å høre på at de skravlet i vei, ikke minst hva de skravlet om!
Bare så det er sagt var alle damene lynende klare, der var det ikke noe demens ute å gikk altså...
Vi hadde sånne flotte monitorer over sengen med TV og Radio, samt telefon.
Jeg forsto raskt at damene sverget til NRK, for de diskuterte stadig det de så på mens de lå der med høreklokker på ørene og fulgte med.

Selv hadde jeg med meg laptop, slik at jeg kunne se på alle seriene mine som jeg hadde brent ut osv.
De synes jeg var veldig UP TO DATE,som Anna sa siden jeg hadde slike nymotens ting med meg.

Her er noe jeg overhørte som gjorde at jeg var glad jeg hadde forhenget mitt trukket for, for jeg lo godt INNI meg:
(damene mens de ser på NRK)
Else: Nei guda meg, nå har han farget håret sitt også nå!
Anna: Hva, hvem da?
Else: Nei men Anna da, ser du ikke det?
Bjørg: Hvem mener du har farget håret?
Else: Statsministeren vel, han har farget håret - ser dere ikke det?
Anna: åååå jaaaaa, nå ser jeg det, vet dere at det hadde jeg virkelig ikke trodd om ham!
Bjørg: Nei, vet dere hva!!! Fysj, kan han ikke bare eldes med verdighet da?
(det går en liten stund til, og noe nytt av interesse dukker opp på skjermen)
Anna:Gud så blek han er!
Bjørg: ja vet du at jeg synes han har tapt seg...
Anna: Else, ser du dette?
Else: jada jeg har det på!
Anna: ja jeg synes han har tapt seg jeg..
Else: ja, jeg har aldri hatt sansen jeg!
Bjørg: Han er rett og slett tam spør dere meg!
(jeg vet enda ikke hvem de snakket om, for jeg var langt inne i CSI Miami)
(10 - 15 minutter senere)
Else: nei se der er Sputnikk, han er artig!
Bjørg: Nei, han er ekkel, jeg har ikke sans for de trusene!
Else: Jeg skiter i undertøyet hans, jeg synes han er en artig skrue - han har visst nok museum..
Anna: Nei han derre Sputnikk han du bare ha for meg altså, men skilles Johanne er flott!
Bjørg: rare tekster har han også, jeg har ingen tro på at han har vært på Zansibar!

Som dere skjønner var det artig bare å ligge å høre på dem..
Else og Anna, hadde ligget godt over 2 uker sammen og de kjente hverandre fra før, de var gammle venninder fortalte de meg, så når det først var så ille at de skulle ligge på Sykehus - synes de det var flott å ligge der sammen.
Jeg overhørte dem snakke om meg også, når de trodde jeg sov, jeg tror igrunn de trodde jeg son ganske mye.

Else: Er venninden vår her?
Anna: Ja hun sover, jeg så det da jeg kom inn i sta.
Else: Så morro at vi har fått et ungt menneske, attpåtil med barn!
Anna: Ja den guttungen var vakker altså, så du de flotte våkne barneøynene?
Bjørg: Den unge damen hennes var fornuftig altså, også så flott hår hun hadde.
Else: Ja det var vakkre barn begge to.
Anna: Jeg likte mannen hennes jeg, for han hadde så flott gråstenk i håret.
Også var han så kraftig å flott!
(jeg lå der å smilte for meg selv, mens de beskrev familien min og da kjente jeg at jeg savnet dem xtra mye)Bilde: Joda, jeg kan være smilende og søt jeg også!
Anna: Hun er så blid og behjelpelig.
Else: Ja det synes jeg også, hun hentet kake til meg i går, jeg tro hun er pleier selv.
Bjørg: Ja, men da er det sikkert derfor hun er så søt mot oss!
Else: Det har ingenting å si, hun er bare et godt menneske, vi har vært heldige!
Anna: Ja det kan du si, vi kunne jo fått en med masse kjetting i ansiktet - det har jeg ikke noe sansen for!

Over og ut - fra et godt menneske!

Sykehus historier 1

Jeg blir liksom ikke helt ferdig med sykehuset jeg da...
I løpet av uken lå jeg på rom sammen med til sammen 6 forskjellige mennesker.
(heldigvis ikke samtidig)
Spesielt bet jeg meg merke i 2 av dem, mye mulig fordi ved siden av å ha vært særs uheldige var de også snakksalige og kjempe hyggelige...

Tenk at livet kan snu så uhorvelig fort?
At man føler seg glad og fri og livet leker i det ene øyeblikket og i det neste er man kjempe syk, og avhengig av omsorg fra mennsker en ikke kjenner engang...
De 2 damene jeg vil fortelle dere om har dette til felles at de på nær sagt et øyeblikk fikk livet snudd opp ned, men de er likevel veldig forskjellige og situasjonene de kom oppi er himmelvide i forskjell til hverandre.
Tove som var den første jeg delte rom med, da jeg lå på 2-manns stue, hun er en dame i slutten av 40 årene. Tove var i syden sammen med mannen sin og masse gode venner tidlig i mars måned i år.
De koset seg og livet var lekkert.Tove våknet en morgen med et innsekts stikk, som hun sett i retrospekt var dum å klorte på, det begynte å veske, hun satte på et plaster, men forsatte med utflukter og badet og koset seg, 2 dager senere ble hun syk, veldig syk, hun ble innlagt på sykehus i syden fikk masse antibiotika osv, for hånden var betent.
Hun reiser hjem og i løpet av flyturen begynner hånden hennes å bli SVART.
På Gardermoen ser en lege på det og hun blir sendt direkte til riksen.
Der finner de ut at Tove har blodforgifning og stafelikokker, i løpet av noe få timer er hele armen hennes svart til over albue leddet.
Nervene er i ferd med å dø og mye av huden hennes er allerde død, masse nekrose...
De bestemmer seg for å amputere!!!!
MEN så kommer en av kirurgene inn å klemmer hardt på Toves overarm, tiltross for at hun er fullstendig ned dopet på morfin skriker hun ut i smerte og legen bestemmer at de skal åpne armen hennes å forsøke å skylle ut under huden FØR de event. amputerer.
Det VIRKER, armen er reddet, men Tove har nyresvikt, hun står i fare for å dø, hun blir operert, de fjerner masse av huden hennes og hun går gjennom 2 store hudtransplantasjoner i løpet av 2 dager.

Når jeg treffer henne er hun i god form, hun skal ta hudtransplantasjon nummer 3 og er ved godt mot.
Hun sier til meg: "Jeg har fått livet i gave jeg Tonje! legene fortalte meg at hadde jeg kommet inn 2-3 timer senere hadde jeg vært kald.."

Tenk at det kan snu så fort, fra syden lykke med bading og paraply drinker til flere måneder med smertefulle operasjoner og masse trening for å få armen til å fungere igjen og alt sammen pga. et innsekts stikk som en bare ikke kunne la være å klø på!
Det som var helt utrolig var at hun satt å syntes synd på meg som skulle gjennom min opersajon...

Else er dame nummer 2, hun lå rett ovenfor meg på 4 manns stuen og var en særdeles artig dame på 78 år, sprek som bare rakker`n inntil hun var i en ulykke.
Hun fortalt meg hva som hadde skjedd:
Else er glad i å sykle og var på vei hjem fra butikken med varer i sykkelkurven, da hun ble påkjørt av en buss bakfra!!Utrolig nok ble hun KUN skadet i venstre benet sitt, men det så til gangs.
Skinnleggen brakk stygt på flere steder og huden ble flerret av over det hele.
Mitt hud transplantat er komisk lite(på str. med en 500 lapp) i forhold til hennes, hvor de har måttet ta hud fra hele det ene låret for å dekke skadene.
I tillegg har hun kompliserte brudd.
Det var vondt å ligge å høre på når de utførte de daglige sårskiftene på henne, alikevel er hun ved godt mot og er veldig positiv.
Hun synes det var så ille at jeg som var så ung skulle ha sånne plager som jeg hadde.
Jeg forsøkte meg på å si at det jeg hadde vært igjennom ikke var noen ting i forhold til henne, men det ville hun ikke høre på.
Else og jeg var enige om at det flotteste utrykket vi vet er dette:
"Det som ikke dreper en - gjør en sterkere"

Jeg skulle ønske at Else aldri hadde møtt den bussen og at hun kunne syklet videre på den skinnende røde sykkelen sin, men sånn er det altså at tilfeldighetene ville det anderledes.

Om ikke annet er mit liv rikere etter å truffet og snakket med disse to damene, og jeg ser hvor heldig jeg selv er som tross alt var forberedt på det jeg skulle igjennom!

Over og ut!

hverdagen byr på så mangt

Jeg har jo som kjent stort sett bare opplevd sykehus den siste uken, men det er ikke dermed sagt at det ikke er begivenhetsrikt eller til dels artig til tider...
Først av alt vil jeg si at for meg som hjelpepleier er det godt å vite at jeg VET hvordan det er å være den som blir pleiet, være den som er avhengig av andres hjelp.
På den måten får man et litt annet perspektiv på hva det vil si å være "mottaker" av pleie.

I og med det at jeg røyker, brukte jeg noe av min tid i "røykebua" på sykehuset, der snakkes det og deles det av erfaringer over en lav sko, det er igrunn utrolig hva folk deler med seg nettopp fordi de liksom er i samme båt på sykehus.Jeg mener - hvor ellers legger folk ut om underlivet sitt for all verden, eller sitter sammen med opptil 10 ukjente mennesker å forteller åpenhjertig om sine psykiske problemer med tilhørende pillemissbruk, eller hva med han som la ut om alle gangene han hadde forsøkt å ta sitt eget liv?
hvilke andre steder går man fra å høre en lykkelig fødsels historie fra en nybakt mamma, til å være vitne til at noen akkurat har mistet barnet sitt på nyfødt intensiven.
Hvilket annet sted kan man få igang en debatt om aktiv dødshjelp med mennesker som faktisk står midt oppi det å se på at noen ligger å dør, med store smerter uten at de kan gjøre noen ting for å hjelpe?

Det er noe veldig usminket over det å ta på seg joggebukser og blå sykehus skjorte, sånn rent bortsett fra det at man følgelig er usminket naturlivis.
Det er som om lista for å dele synker betraktelig i det øyeblikk man får på seg et bånd rundt armen og noen slenger til en den blå skjorta...
Man er med ett pasient og man "deler" noe med andre mennesker som man ellers sikkert ikke ville ha gjort.

I løpet av uken har jeg blitt kjent med mange nye mennesker, mange av dem var virkelig flotte mennesker.
Jeg har hørt om utallige diagnoser jeg priser meg lykkelig for ikke å ha, jeg har fått spørsmål om de utroligste ting ang. min oprasjon og diagnose.

Og nå er det liksom med ett tomt!
Felleskapet er slutt, over og forbi, i det jeg leverte inn skjorta mi og dro av meg armbåndet..
MEN noen av menneskene "sitter" liksom igjen i meg, jeg tar meg selv i å tenke på dem - hvordan går det med dem nå tro?

Hvordan går det med kona til Audun, som ligger på det siste på kreft avdelingen - ikke minst tenker jeg på hvordan det går med han?, han har vært hos henne fra 07.00 til 23.00 hver dag i ukesvis nå, som han selv sa:"Det er forferdelig å se på at den man har levd sammen med i snart 50 år ligger å har så vondt og man kan ingenting gjøre, tenk at hun skal være så seig, hun har alltid vært så sta vet du!"

Hvordan går det med Bjørn og Kathrine som i 2 uker nå mer eller mindre har bodd på Mammas rom mens hun ligger å kjemper mot kreften, de synes det er kjempe vanskelig å vil bare at hun skal slippe, hvor lenge til skal hun måtte ligge?

Hvordan går det med lille Martine som ble født altfor tidlig, som ikke kan ta til seg næring selv? Og ikke minst lurer jeg jo på hvordan mamma`n hennes Hege har det?

Hvordan skal det gå med Asta som har ligget på sykehuset i snart en måned, de vet enda ikke helt hva som feiler henne, men de vet at noe er alvorlig galt?

Over og ut - for annledningen uten armbånd og skjorte!

I`m BACK!

Ble skrevet ut fra sykehuset i dag, så nå sitter jeg igjen forran PC`n og rangler..
Litt små dopet på smertestillende men dog.
Det er ubeskrivelig deilig å være hjemme igjen - tiltross for at sykehus oppholdet har gått så vannvittig mye bedre enn forventet.

All gruingen min kan jeg fortelle dere at var til ingen "nytte"
Jeg har blitt tatt så godt vare på, de har dullet og stellt med meg, og jeg har funnet ut at å si fra til leger at man gruer og er nervøs - faktisk kan lønne seg og at det blir tatt meget godt i mot!
Jeg fikk en annen narkose enn sist, en som etter anestesi Legens opplysninger var kvalmestillende.
På oppvåknings avdelingen fikk jeg enerom, med en pleier som passet på meg som om jeg var en baby, der var frisk luft og bare velstand alt sammen.
Morfinen slapp jeg så og si unna, den de satte satte de så saaaakte at det gikk helt strålende - ingen kvalme med andre ord..
De første dagene på plastikk kirurgisk avdeling fikk jeg kose meg på 2 manns rom, og ble først for et par dager siden flyttet til en 4 manns stue.

Jeg er selvsagt øm på låret hvor de har tatt hud fra og armen er øm, den føles som et svært blåmerke på en måte, men jeg er i stor form.
Utrolig glad for at jeg valgte å si fra om nervene mine og ikke minst for at de var så fantastiske og tok hensyn til meg slik de har gjort.
Å være pasient på Telemark sentral sykehus er altså bare en drøm.
Jeg slapp bekken og kateter, jeg var jo på bena dagen etter oprasjonen, hudlappen har tatt 100 % dvs. at det er 100 % av lappen som har overlevd og festet seg.

Jeg går litt rart, som ei halt ku sånn ca. for donor benet som det så fint heter, er ømt, og armen er i en artig vinkel ut fra kroppen MEN jeg er FRISK!
å det er hovedsaken.

Over og ut - med levende bandasjer!