Jeg undrer meg over hva som får 100 vis for ikke å snakke om kanskje tusner av menn, til årlig å løpe rundt i Pamplonas gater jaget av en gjeng ildsinte okser?
Det må da mangle disse mannfolka noe...
Jeg er sikker på at det må finnes et titalls andre spennende ting å finne på som kan bevise at du er MANN!
Ja, for jeg g¨r utifra at det er litt av vitsen her, å "bevise" at du har tut og ikke trakt for å si det på den måten.
Å riskikere livet synes jeg er å dra det en smule langt.
Her er det jo heller ikke snakk om en stamme langt inne i langtvekkistan - det er i hovedsak opplyste moderne menn som hvalfarter til Pamplona for å delta i denne galskapen!
For en fattig stakkar gikk det skikkelig galt faktisk, dvs. om jeg synes så synd på ham,skal jeg vel ikke ha sagt - det som er synd måtte jo være at han var uhorvelig DUM!
Snakk om penisforlenger som slo feil...
Over og ut!
lørdag 11. juli 2009
fredag 10. juli 2009
Royalt sengeteppe
Da jeg for en uke siden var i Uppigard med Gunnhild og Mamma`n hennes, lærte de meg å hekle.
Nå har jeg fått dilla og hekler så det bare spruter...
Det er jo kjempe gøy, også blir det jo så fort resultater!!
Dermed har jeg bestemt at det skal hekles sengeteppe til campingvogna.
Hvor royalt det blir får tiden vise, men det er om ikke annet laget av en rimelig royal person.
Det blir dyp lilla og hvitt, strikket i et super mykt garn.
Det kan selvsagt hende at jeg kaster inn håndklet FØR det blir et sengeteppe, men da kan det jo bli et TEPPE, et sånt deilig lureteppe til å ha over seg på kalde høst og vinterkvelder, når man ligger i armkroken til prinsen sin.
Her skal dere jaggu få se hva jeg har avstedkommet så langt:
So far so good
Close up!
Du verden så flott dandert, en er snart ferdig, men for øyeblikket må nålen hvile - er ikke så dreven at jeg kan ta bilder åog hekle samtidig..
Regner hovedsakelig med at lappene mine skal vare slik! så gjelder det bae å hekle en hel haug av dem nå da..
Er jeg ikke littegranne flink da jenter?
Om en ikke skryter av seg selv, er det ingen andre som kommer settende å gjør det - derfor starter jeg altså selv ballet!
Over og ut!
Nå har jeg fått dilla og hekler så det bare spruter...
Det er jo kjempe gøy, også blir det jo så fort resultater!!
Dermed har jeg bestemt at det skal hekles sengeteppe til campingvogna.
Hvor royalt det blir får tiden vise, men det er om ikke annet laget av en rimelig royal person.
Det blir dyp lilla og hvitt, strikket i et super mykt garn.
Det kan selvsagt hende at jeg kaster inn håndklet FØR det blir et sengeteppe, men da kan det jo bli et TEPPE, et sånt deilig lureteppe til å ha over seg på kalde høst og vinterkvelder, når man ligger i armkroken til prinsen sin.
Her skal dere jaggu få se hva jeg har avstedkommet så langt:
So far so good
Close up!
Du verden så flott dandert, en er snart ferdig, men for øyeblikket må nålen hvile - er ikke så dreven at jeg kan ta bilder åog hekle samtidig..
Regner hovedsakelig med at lappene mine skal vare slik! så gjelder det bae å hekle en hel haug av dem nå da..
Er jeg ikke littegranne flink da jenter?
Om en ikke skryter av seg selv, er det ingen andre som kommer settende å gjør det - derfor starter jeg altså selv ballet!
Over og ut!
Oppdrag(nesten)umulig!
For en tid tilbake tok Prinsessen med seg en haug med egen produserte kort til jobben og satte dem der, både til inspirasjon og til mulig salg for sine kollegaer.
De har ikke akkurat gått som hakka møkk, men en del har faktisk blitt solgt!
En av kollegaene har ei datter som skal gifte seg i SPANIA av alle steder.
Nå vil hun at Prinsessen skal produsere nærmere 150 borkort for annledningen.
Vi må selvsagt bare bli enige om hvordan de skal se ut:
- De må være enkle men stilfulle
- Ikke for dyre i produksjon
- Ikke gå i stykker under frakt ( da de skal taes med i koffert til Spania)
osv. osv......
Dette skal bli spennende, ikke minst om jeg makter å lage 150 stk. innen den 27.juli.
Men det er jo gøy da, at en har fått oppdraget!
Dere kan selvsagt banne på at det ferdige resultatet kommer her etterhvert som det nærmer seg med bilder osv.
Over og ut!
Jeg har plassert min blogg i Sandefjord på norske bloggkart!
De har ikke akkurat gått som hakka møkk, men en del har faktisk blitt solgt!
En av kollegaene har ei datter som skal gifte seg i SPANIA av alle steder.
Nå vil hun at Prinsessen skal produsere nærmere 150 borkort for annledningen.
Vi må selvsagt bare bli enige om hvordan de skal se ut:
- De må være enkle men stilfulle
- Ikke for dyre i produksjon
- Ikke gå i stykker under frakt ( da de skal taes med i koffert til Spania)
osv. osv......
Dette skal bli spennende, ikke minst om jeg makter å lage 150 stk. innen den 27.juli.
Men det er jo gøy da, at en har fått oppdraget!
Dere kan selvsagt banne på at det ferdige resultatet kommer her etterhvert som det nærmer seg med bilder osv.
Over og ut!
Jeg har plassert min blogg i Sandefjord på norske bloggkart!
torsdag 9. juli 2009
Drawbacket ved Ludo og Kaffe!
Som nevnt i forrige innlegg fant Storesøster K på helt av seg selv at, når en kom til himmelen og døde så spillte man ludo og drakk kaffe med dem en kjente fra før som også var døde.
Vi synes selvsagt at dette var super søtt og en helt fantastisk måte å se det på!
Barn har det jo med det, at de finner enkle løsninger som virker helt naturlig for dem.
Marianne døde altså fra oss i Juli og i Desember mistet vi Mommi/Olla også - 2 dødsfall på relativt kort tid egentlig..
Så for Storesøster K ble det med ett helt vanlig at folk skulle dø og igrunn helt og fullstendig avmystefisert alt sammen.
Sent i April året etter kom Lillebror E til verden og hun var fremdeles hellig overbevist om at det godt kunne hende det var sjelen til Marianne som hadde tatt bolig i lillebroren hennes.
I samme momanget som Lillebror kom til verden, holdt vi på med et annet prosjekt også:
Vi laget kjellerstue! Vi gjorde om et stort kjeller rom som bare besto av mur mur og atter mur, til kjellerstue/lekestue for ungene.
I den forbindelse, var det diverse verktøy i bruk...
Storesøster var nyskjerrig og ville svært gjerne hjelpe pappa`n sin med arbeidet, men Prinsen sa med alvorlig mine:" K du må være forsiktig og ikke gå hit inn alene, for den sagen er veldig farlig og du kan skade deg på den"
Storesøster K tok ikke advarselen svært alvorlig for dagen etter fant vi henne der inne alene, hun hadde sneket seg inn!!!
Prinsen sa nok en gang med alvorlig mine og dertil alvorlig tonefall:
" K, nå må du HØRE - den sagen og det andre verktøyet til pappa er FARLIG, nå må jeg låse den døren heretter, du kan skade deg!!"
Stroesøster K: "Kan jeg skade meg sånn at jeg dør?"
Prinsen: " eh, vel ja, i verstefall så kan du det!"
Stroeslster K: " Det gjør ingenting om jeg dør, for da kan jeg jo reise til himmelen og spille ludo sammen med Tante Mariane og Olla!"
Hmmmmm, vi skjønte at det var på tide å fortelle at det ikke bare var positive ting ved det å komme til himmelen.
Vi hadde jo trodd at hun forsto såpass, men man skal aldri tro at 2-3 åringer skjønner såpass i det hele tatt.
Dermed så vi oss nødt til å fortelle at det finnes noen drawback ved det å dø...
Foreksempel at det ikke finnes noen retur billett fra himmelen og tilbake igjen, har man først havnet der så blir man der.
Dessuten kan det til tider gjøre litt vondt FØR man dør, og man må reise fra alle en er glad i osv.
I det vi hadde denne lille praten nærmet det seg 17.mai, og dermed kom det fra Stroesøster:
" Hvis man er død, får man ikke is på 17.mai da? for da venter jeg med det til jeg blir gammel altså!"
Vi ga henne rett i det og dermed holdt hun seg unna kjellerstua inntil den var ferdig...
Over og ut!
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/24767f4abc157a01112b207bc84d1338fd313a18
Vi synes selvsagt at dette var super søtt og en helt fantastisk måte å se det på!
Barn har det jo med det, at de finner enkle løsninger som virker helt naturlig for dem.
Marianne døde altså fra oss i Juli og i Desember mistet vi Mommi/Olla også - 2 dødsfall på relativt kort tid egentlig..
Så for Storesøster K ble det med ett helt vanlig at folk skulle dø og igrunn helt og fullstendig avmystefisert alt sammen.
Sent i April året etter kom Lillebror E til verden og hun var fremdeles hellig overbevist om at det godt kunne hende det var sjelen til Marianne som hadde tatt bolig i lillebroren hennes.
I samme momanget som Lillebror kom til verden, holdt vi på med et annet prosjekt også:Vi laget kjellerstue! Vi gjorde om et stort kjeller rom som bare besto av mur mur og atter mur, til kjellerstue/lekestue for ungene.
I den forbindelse, var det diverse verktøy i bruk...
Storesøster var nyskjerrig og ville svært gjerne hjelpe pappa`n sin med arbeidet, men Prinsen sa med alvorlig mine:" K du må være forsiktig og ikke gå hit inn alene, for den sagen er veldig farlig og du kan skade deg på den"
Storesøster K tok ikke advarselen svært alvorlig for dagen etter fant vi henne der inne alene, hun hadde sneket seg inn!!!
Prinsen sa nok en gang med alvorlig mine og dertil alvorlig tonefall:
" K, nå må du HØRE - den sagen og det andre verktøyet til pappa er FARLIG, nå må jeg låse den døren heretter, du kan skade deg!!"
Stroesøster K: "Kan jeg skade meg sånn at jeg dør?"
Prinsen: " eh, vel ja, i verstefall så kan du det!"
Stroeslster K: " Det gjør ingenting om jeg dør, for da kan jeg jo reise til himmelen og spille ludo sammen med Tante Mariane og Olla!"
Hmmmmm, vi skjønte at det var på tide å fortelle at det ikke bare var positive ting ved det å komme til himmelen.
Vi hadde jo trodd at hun forsto såpass, men man skal aldri tro at 2-3 åringer skjønner såpass i det hele tatt.
Dermed så vi oss nødt til å fortelle at det finnes noen drawback ved det å dø...
Foreksempel at det ikke finnes noen retur billett fra himmelen og tilbake igjen, har man først havnet der så blir man der.
Dessuten kan det til tider gjøre litt vondt FØR man dør, og man må reise fra alle en er glad i osv.
I det vi hadde denne lille praten nærmet det seg 17.mai, og dermed kom det fra Stroesøster:
" Hvis man er død, får man ikke is på 17.mai da? for da venter jeg med det til jeg blir gammel altså!"
Vi ga henne rett i det og dermed holdt hun seg unna kjellerstua inntil den var ferdig...
Over og ut!
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/24767f4abc157a01112b207bc84d1338fd313a18
mandag 6. juli 2009
I himmelen drikker de kaffe og spiller ludo!
Tidligere i dag hadde jeg en lang samtale med min Tante Ellen, som er pappas søster.
Primert lurte hun på hvordan det var med meg og det hovne benet mitt, dere vet at nyheten om at mine foreldres eneste datter hadde en mulig blodpropp - ja den har jo gått som ild i tørt gress.
Koselig det at folk bryr seg...
Stakkars Tante Ellen, hun ble veldig fortvilet fordi hennes eldste datter, reiste på sykehuset med blodpropp i benet og kom igrunn aldri hjem, da det viste seg at hun hadde kreft og døde få uker senere.
Hun var min kusine Marianne...
Så leste jeg innlegget til Fru Storlien senere på dagen om livet og døden og vips så ble jeg inspirert til å skrive!
Jeg ble trist, men alikevel inspirert...
Min kusine Marianne ja, hun var bare verdens beste menneske(iallfall i MIN verden).
Vi var tette, ikke i alder for det skilte 11 år mellom oss, men jeg mener at vi var som søstre - hun var liksom min storesøster og vi var ofte sammen i helgene, spesielt etter at hun fikk datteren sin, for jeg elsket å være sammen med henne og babyen som etterhvert ble ei skjønn lita jente.
Hele høsten hadde hun gått å hanglet litt, følt seg litt små forkjølet og til tider hatt vondt i det ene benet. Desverre gjorde legen ingen undersøkelser den gangen.
vinteren gikk, våren kom og gikk den også og i juni reiste hun med datter og mann til danmark på en ukes ferie.
Benet hennes begynte å hovne opp, slik at hun tilslutt nesten ikke kunne gå og hun hadde etterhvert store smerter og sov det meste av døgnet.
Når de kom hjem til Norge igjen noen dager før planen, kjørte de på legevakten og hun ble lagt inn på Tønsberg.
Det viste seg at hun hadde blodpropp og videre undersøkelser viste at hun hadde kreft.
Kreften spredte seg raskt kunne legene fortelle og før en uke var gått fikk hun dommen:
Hun skulle dø i løpet av kort tid, maks 3 mnd igjen.
Det var en type kreft som var svært eksplosiv.
Vi var og er ikke store familien som jeg tidligere har nevnt, det å miste Marianne var et kjempe slag for oss alle sammen, ikke fordi vi er så få, men fordi hun var så god og fordi vi er så sammensveiset hele gjengen.
Etter mindre enn 3 uker på Tønsberg Sykehus døde Marianne en varm julidag i en alder av 36 år og etterlot seg mann og en datter på 9 år.
Fordi hun ikke orket å ta i mot så mye besøk den siste uken hadde hun selv bestemt at alle som ville det skulle få komme å ta farvel med henne i kapellet, hvor hun lå i åpen kiste.
Det var svært mange som kom, familie, venner, kolegaer osv.
Mamma og Pappa orket ikke, Pappa sa at han ville huske Marianne slik hun var, den gang hun levde og det var nok riktig for ham.
Jeg for min del MÅTTE bare reise, for jeg klarte rett og slett ikke å ta det inn over meg, det var så uvirkelig og det hadde rett og slett gått for fort.
Jeg måtte SE det, ha et bevis så og si - det angrer jeg ikke på for alt i verden, men opplevelsen av den dagen husker jeg ned i minste detalj og det var som om jeg svevde litt sånn på utsiden av meg selv gjennom hele seansen.
Som om jeg så meg selv utenfra om dere skjønner hva jeg mener?
Marianne lå som sagt i åpen kiste og rundt i det lille rommet var det tjukt med folk, mange jeg ikke ante hvem var.
Det eneste jeg forsto var at vi iallfall hadde det til felles at Marianne hadde gjort inntrykk på oss og at vi var glad i henne.
Jeg sto der å iakttok alle sammen:
Onkelen min gråt, sånn stille og stilfullt, Tante Ellen snakket til henne som om hun liksom forventet at hun skulle sette seg opp å svare, en venninde kastet seg nesten oppi kisten mens hun var mer eller mindre hysterisk, søsteren hennes Kathrine klarte ikke å være der inne i mer en toppen et minutt før hun strøk på dør og Mannen hennes satt bare helt musestille ved siden av kisten hennes og holdt henne i hånden, datteren hennes hadde tegnet tegninger til henne som hun la på brystet hennes sammen med bilder fra Danmarks ferien - alle viste følelser, men ikke jeg!
Jeg sto bare der og kikket på henne og på alle rundt meg og skammet meg for at jeg ikke gråt..
Jeg gråt ikke fordi det var liksom ikke sant, dette måtte bare være en morbid drøm og snart skulle jeg våkne.
Dessuten var det egentlig ikke Marianne som lå der synes jeg, den damen som lå i kisten, så alvorlig ut, ja nesten litt sur ut - og sånn var jo ikke Marianne, hun smilte jo bestandig.
Damen som lå der, hadde kort klippet hår(de hadde klippet håret henne på sykehuset pga. cellegift osv.) og MIN Marianne hadde langt stort krøllet hår som alltid sto til alle kanter.
Damen som lå der var mye tynnere enn min Marianne, og hun var blek og slettes ikke sånn strålende som MIN Marianne alltid var.
Alikevel angrer jeg ikke på at jeg gikk dit og så, for det gikk jo opp for meg også at hun var borte selv om det tok sin tid.
I år er det 10 år siden Marianne døde, og fremdeles tar jeg meg selv i å ville ringe henne hvis jeg har noe jeg gjerne vil fortelle, noe som er viktig, men så kommer jeg på at det går ikke - jeg har iallfall ikke noen direkte linje til himmelen.
Storesøster K, som den gang var knappe 2 år, spurte oss hvor Tante Marianne hadde blitt av nå som hun var død?
Vi fortalte at hun var reist til himmelen og at nå var hun der oppe og kikket ned på oss og passet på oss. Vi sa at kroppen hennes hadde vi lagt i jorden, men at sjelen hadde fløyet opp til himmelen.
Storsøster K, som den gang forøvrig ikke enda var blitt storesøster laget sin egen lille versjon av himmelen turen, nemlig den at:" Tante Marianne sin sjel har reist til himmelen og nå har hun vinger også drikker hun kaffe og spiller ludo i himmelen!"
Vi så ingen grunn til å korrigere den, for det var igrunn et flott måte å se det på..
Da vi fant ut at jeg var gravid med Lillebror E, smalt det jaggu fra den lille tulla vår at:
"vet dere hva? det er sikkert Tante Marianne sin sjel som er inne i babyen, for hun skal jo leve på nytt igjen!"
Noen hadde øyensyneligvis fortalt henne at sjelen vandrer videre osv.
Senere det året i Desember døde min Mormor etter et slag, vi våket over henne natt og dag og Storesøster K var der hos henne hver dag.
Hun synes at "Olla"(Oldemor) bråket fælt når hun pustet - akkurat som om hun snorket.
Da Olla døde, ville Storesøster inn å se på henne og det fikk hun lov til, vi bar usikkre på hvordan dette skulle gå..
Men vår lille tulle gikk inn i rommet og bort til sengen, la hånden sin på Ollas hånd og sa med høy og klar stemme:" Henner snorker ikke mer" også gikk hun ut igjen og ville se på barnetv med Prinsen.
Igjen hadde hun den samme forklaringen når det gjaldt hva som skjedde etterpå:
"Olla har reist til himmelen, så hun drikker kaffe og spiller Ludo sammen med Tante Marianne"
Vi tok ikke med 2 åringen vår i begravelsen til Olla, men tok henne heller med på kirkegården dagen etterpå.
Vi parkerte på parkeringsplassen og hun hoppet forsiktig ut av bilen også ble hun stående musestille...
Kom da, sa vi så går vi!
Men hun sa:"Nei, Pappa - du må bære meg så jeg ikke tråkker på Olla"
Gløgg lita jente som hadde fått med seg at de døde blir lagt i jorden, og i hennes sinn var jo det bakken og det kunne vel likesågodt være på parkeringen som på noe annet sted på kirkegården!
Jeg tror for min del at det er viktig å ikke pakke inn alt i bomull for barna våre, for fantasien deres kan ofte være langt mer grim en virkeligheten, jeg tror også det er riktig å vise følelser forran barn, tror ikke de tar skade av at man er trist og lei seg, at man gråter - Mammaer og Pappaer har følelser de også og jeg er hellig overbevist om at når vi viser følelser for barna våre så viser vi dem at vi kan være sårbare vi også.
Over og ut!
Primert lurte hun på hvordan det var med meg og det hovne benet mitt, dere vet at nyheten om at mine foreldres eneste datter hadde en mulig blodpropp - ja den har jo gått som ild i tørt gress.
Koselig det at folk bryr seg...
Stakkars Tante Ellen, hun ble veldig fortvilet fordi hennes eldste datter, reiste på sykehuset med blodpropp i benet og kom igrunn aldri hjem, da det viste seg at hun hadde kreft og døde få uker senere.
Hun var min kusine Marianne...
Så leste jeg innlegget til Fru Storlien senere på dagen om livet og døden og vips så ble jeg inspirert til å skrive!
Jeg ble trist, men alikevel inspirert...
Min kusine Marianne ja, hun var bare verdens beste menneske(iallfall i MIN verden).
Vi var tette, ikke i alder for det skilte 11 år mellom oss, men jeg mener at vi var som søstre - hun var liksom min storesøster og vi var ofte sammen i helgene, spesielt etter at hun fikk datteren sin, for jeg elsket å være sammen med henne og babyen som etterhvert ble ei skjønn lita jente.
Hele høsten hadde hun gått å hanglet litt, følt seg litt små forkjølet og til tider hatt vondt i det ene benet. Desverre gjorde legen ingen undersøkelser den gangen.
vinteren gikk, våren kom og gikk den også og i juni reiste hun med datter og mann til danmark på en ukes ferie.
Benet hennes begynte å hovne opp, slik at hun tilslutt nesten ikke kunne gå og hun hadde etterhvert store smerter og sov det meste av døgnet.
Når de kom hjem til Norge igjen noen dager før planen, kjørte de på legevakten og hun ble lagt inn på Tønsberg.
Det viste seg at hun hadde blodpropp og videre undersøkelser viste at hun hadde kreft.
Kreften spredte seg raskt kunne legene fortelle og før en uke var gått fikk hun dommen:
Hun skulle dø i løpet av kort tid, maks 3 mnd igjen.
Det var en type kreft som var svært eksplosiv.
Vi var og er ikke store familien som jeg tidligere har nevnt, det å miste Marianne var et kjempe slag for oss alle sammen, ikke fordi vi er så få, men fordi hun var så god og fordi vi er så sammensveiset hele gjengen.
Etter mindre enn 3 uker på Tønsberg Sykehus døde Marianne en varm julidag i en alder av 36 år og etterlot seg mann og en datter på 9 år.
Fordi hun ikke orket å ta i mot så mye besøk den siste uken hadde hun selv bestemt at alle som ville det skulle få komme å ta farvel med henne i kapellet, hvor hun lå i åpen kiste.
Det var svært mange som kom, familie, venner, kolegaer osv.
Mamma og Pappa orket ikke, Pappa sa at han ville huske Marianne slik hun var, den gang hun levde og det var nok riktig for ham.
Jeg for min del MÅTTE bare reise, for jeg klarte rett og slett ikke å ta det inn over meg, det var så uvirkelig og det hadde rett og slett gått for fort.
Jeg måtte SE det, ha et bevis så og si - det angrer jeg ikke på for alt i verden, men opplevelsen av den dagen husker jeg ned i minste detalj og det var som om jeg svevde litt sånn på utsiden av meg selv gjennom hele seansen.
Som om jeg så meg selv utenfra om dere skjønner hva jeg mener?
Marianne lå som sagt i åpen kiste og rundt i det lille rommet var det tjukt med folk, mange jeg ikke ante hvem var.
Det eneste jeg forsto var at vi iallfall hadde det til felles at Marianne hadde gjort inntrykk på oss og at vi var glad i henne.
Jeg sto der å iakttok alle sammen:
Onkelen min gråt, sånn stille og stilfullt, Tante Ellen snakket til henne som om hun liksom forventet at hun skulle sette seg opp å svare, en venninde kastet seg nesten oppi kisten mens hun var mer eller mindre hysterisk, søsteren hennes Kathrine klarte ikke å være der inne i mer en toppen et minutt før hun strøk på dør og Mannen hennes satt bare helt musestille ved siden av kisten hennes og holdt henne i hånden, datteren hennes hadde tegnet tegninger til henne som hun la på brystet hennes sammen med bilder fra Danmarks ferien - alle viste følelser, men ikke jeg!
Jeg sto bare der og kikket på henne og på alle rundt meg og skammet meg for at jeg ikke gråt..
Jeg gråt ikke fordi det var liksom ikke sant, dette måtte bare være en morbid drøm og snart skulle jeg våkne.
Dessuten var det egentlig ikke Marianne som lå der synes jeg, den damen som lå i kisten, så alvorlig ut, ja nesten litt sur ut - og sånn var jo ikke Marianne, hun smilte jo bestandig.
Damen som lå der, hadde kort klippet hår(de hadde klippet håret henne på sykehuset pga. cellegift osv.) og MIN Marianne hadde langt stort krøllet hår som alltid sto til alle kanter.
Damen som lå der var mye tynnere enn min Marianne, og hun var blek og slettes ikke sånn strålende som MIN Marianne alltid var.
Alikevel angrer jeg ikke på at jeg gikk dit og så, for det gikk jo opp for meg også at hun var borte selv om det tok sin tid.
I år er det 10 år siden Marianne døde, og fremdeles tar jeg meg selv i å ville ringe henne hvis jeg har noe jeg gjerne vil fortelle, noe som er viktig, men så kommer jeg på at det går ikke - jeg har iallfall ikke noen direkte linje til himmelen.
Storesøster K, som den gang var knappe 2 år, spurte oss hvor Tante Marianne hadde blitt av nå som hun var død?
Vi fortalte at hun var reist til himmelen og at nå var hun der oppe og kikket ned på oss og passet på oss. Vi sa at kroppen hennes hadde vi lagt i jorden, men at sjelen hadde fløyet opp til himmelen.
Storsøster K, som den gang forøvrig ikke enda var blitt storesøster laget sin egen lille versjon av himmelen turen, nemlig den at:" Tante Marianne sin sjel har reist til himmelen og nå har hun vinger også drikker hun kaffe og spiller ludo i himmelen!"
Vi så ingen grunn til å korrigere den, for det var igrunn et flott måte å se det på..
Da vi fant ut at jeg var gravid med Lillebror E, smalt det jaggu fra den lille tulla vår at:
"vet dere hva? det er sikkert Tante Marianne sin sjel som er inne i babyen, for hun skal jo leve på nytt igjen!"
Noen hadde øyensyneligvis fortalt henne at sjelen vandrer videre osv.
Senere det året i Desember døde min Mormor etter et slag, vi våket over henne natt og dag og Storesøster K var der hos henne hver dag.
Hun synes at "Olla"(Oldemor) bråket fælt når hun pustet - akkurat som om hun snorket.
Da Olla døde, ville Storesøster inn å se på henne og det fikk hun lov til, vi bar usikkre på hvordan dette skulle gå..
Men vår lille tulle gikk inn i rommet og bort til sengen, la hånden sin på Ollas hånd og sa med høy og klar stemme:" Henner snorker ikke mer" også gikk hun ut igjen og ville se på barnetv med Prinsen.
Igjen hadde hun den samme forklaringen når det gjaldt hva som skjedde etterpå:
"Olla har reist til himmelen, så hun drikker kaffe og spiller Ludo sammen med Tante Marianne"
Vi tok ikke med 2 åringen vår i begravelsen til Olla, men tok henne heller med på kirkegården dagen etterpå.
Vi parkerte på parkeringsplassen og hun hoppet forsiktig ut av bilen også ble hun stående musestille...
Kom da, sa vi så går vi!
Men hun sa:"Nei, Pappa - du må bære meg så jeg ikke tråkker på Olla"
Gløgg lita jente som hadde fått med seg at de døde blir lagt i jorden, og i hennes sinn var jo det bakken og det kunne vel likesågodt være på parkeringen som på noe annet sted på kirkegården!
Jeg tror for min del at det er viktig å ikke pakke inn alt i bomull for barna våre, for fantasien deres kan ofte være langt mer grim en virkeligheten, jeg tror også det er riktig å vise følelser forran barn, tror ikke de tar skade av at man er trist og lei seg, at man gråter - Mammaer og Pappaer har følelser de også og jeg er hellig overbevist om at når vi viser følelser for barna våre så viser vi dem at vi kan være sårbare vi også.
Over og ut!
En del av fellesskapet igjen...
Iallfall for en stakket stund.
På lørdag fikk jeg et kleggbitt, dvs. egentlig var det vel en sånn gedigen klegg som ofte kalls for en "hestebrems".
Det gjorde vondt! Det sved! og jeg var opptatt med å jobbe frivillig på Larvik golfbane i forbindelse med Europa Touren for kvinner(jobbet og jobbet, jeg sto rett opp å ned å smilte til VIPper og spillere for å sjekke om de hadde noe å gjøre inne i restauranten), så jeg hadde ikke noe å ta ei heller noen plass å gjøre av meg.
Det er en kjensgjerning at Prinsessen reagerer på alt fra veps til myggestikk, med hevlse og sinnsyk kløe.
MEN dette hovnet voldsomt opp altså, i løpet av kvelden og natten.
Når jeg våknet søndags morgen, så benet mitt mer eller mindre ut som en tømmerstokk, tærene sto rett ut å var umulige å bøye for så hovent var det.
Stikketstedet hadde det gått hull på og det var begynt å væske.
Jeg hadde igrunn alle tegn på en infeksjon el. betennelse: hevelse, rødme, smerter, varme og væske.
Dette kombinert med at jeg utover dagen så at det fra knehasen min gikk en rød hevet stripe oppover mot skrittet gjorde ta jeg valgte å ringe legevakten.
Jeg kom, jeg ble undersøkt og forsvant så igjen videre til Akuttmottaket i Tønsberg, da legen når jeg tok av meg buksene fikk øyet på det andre lårte mitt og dermed konstaterte at jeg var rimelig nyoperert.
Hun var redd jeg hadde DVT eller blodpropp om dere vil.
Jeg forsøkte å si at:"jamen, det er jo sikkert klegg bittet som er skyld i hevelsen"
"nei, sa hun, det er mulig du har dvt, da jeg ikke finner noen puls i benet ditt what so ever"
oooops!
Vel, jeg fikk bånd på armen igjen da vet dere, og det var snakk om å legges inn til observasjon i Tønsberg, de tok blodprøver osv.
Det viste seg at det mest sannsnlig IKKE var en dvt(som forøvrig står for DYP VENE TROMBOSE)og jeg fikk med legens velsignelse lov til å ta et par antihistamin tabl.
Så sovnet jeg på soffaen i går ca. kl. 21.30 og våknet igjen i dag tidlig med et betraktelig mindre ben.
Det er selvsagt fortsatt hovent, men ikke på langt nær slik det var.
Skulle selvsagt tatt bilder av det når det var på det værste, men det kunne jeg bare drite i ettersom prinsen hadde forsvunnet av sted med kamera.
Han fikk seg en støkk stakkars da Prinsessen hans ringte ham å sa at hun var på vei til tønsberg pga. en mulig blodpropp.
Han kastet seg i bilen og utgjorde et godt selskap i alle de timene vi ventet på prøver og leger osv. i Tønberg.
Så håper jeg nå selvsagt at den stygge kleggen holder seg unna meg resten av sommeren for det er igrunn ikke særlig stilig å ha ben i forskjellige størrelser - langt mindre er det noe særlig å ha så vondt!
Over og ut!
På lørdag fikk jeg et kleggbitt, dvs. egentlig var det vel en sånn gedigen klegg som ofte kalls for en "hestebrems".
Det gjorde vondt! Det sved! og jeg var opptatt med å jobbe frivillig på Larvik golfbane i forbindelse med Europa Touren for kvinner(jobbet og jobbet, jeg sto rett opp å ned å smilte til VIPper og spillere for å sjekke om de hadde noe å gjøre inne i restauranten), så jeg hadde ikke noe å ta ei heller noen plass å gjøre av meg.
Det er en kjensgjerning at Prinsessen reagerer på alt fra veps til myggestikk, med hevlse og sinnsyk kløe.
MEN dette hovnet voldsomt opp altså, i løpet av kvelden og natten.
Når jeg våknet søndags morgen, så benet mitt mer eller mindre ut som en tømmerstokk, tærene sto rett ut å var umulige å bøye for så hovent var det.
Stikketstedet hadde det gått hull på og det var begynt å væske.
Jeg hadde igrunn alle tegn på en infeksjon el. betennelse: hevelse, rødme, smerter, varme og væske.
Dette kombinert med at jeg utover dagen så at det fra knehasen min gikk en rød hevet stripe oppover mot skrittet gjorde ta jeg valgte å ringe legevakten.
Jeg kom, jeg ble undersøkt og forsvant så igjen videre til Akuttmottaket i Tønsberg, da legen når jeg tok av meg buksene fikk øyet på det andre lårte mitt og dermed konstaterte at jeg var rimelig nyoperert.
Hun var redd jeg hadde DVT eller blodpropp om dere vil.
Jeg forsøkte å si at:"jamen, det er jo sikkert klegg bittet som er skyld i hevelsen"
"nei, sa hun, det er mulig du har dvt, da jeg ikke finner noen puls i benet ditt what so ever"
oooops!
Vel, jeg fikk bånd på armen igjen da vet dere, og det var snakk om å legges inn til observasjon i Tønsberg, de tok blodprøver osv.
Det viste seg at det mest sannsnlig IKKE var en dvt(som forøvrig står for DYP VENE TROMBOSE)og jeg fikk med legens velsignelse lov til å ta et par antihistamin tabl.
Så sovnet jeg på soffaen i går ca. kl. 21.30 og våknet igjen i dag tidlig med et betraktelig mindre ben.
Det er selvsagt fortsatt hovent, men ikke på langt nær slik det var.
Skulle selvsagt tatt bilder av det når det var på det værste, men det kunne jeg bare drite i ettersom prinsen hadde forsvunnet av sted med kamera.
Han fikk seg en støkk stakkars da Prinsessen hans ringte ham å sa at hun var på vei til tønsberg pga. en mulig blodpropp.
Han kastet seg i bilen og utgjorde et godt selskap i alle de timene vi ventet på prøver og leger osv. i Tønberg.
Så håper jeg nå selvsagt at den stygge kleggen holder seg unna meg resten av sommeren for det er igrunn ikke særlig stilig å ha ben i forskjellige størrelser - langt mindre er det noe særlig å ha så vondt!
Over og ut!
Jeg har vært på tur!
Sammen med Gunnhild og Mamma`n hennes, har jeg inntatt Telemarken!
Uppigard faktisk - har du hørt et sånt stilig navn på et sted?.
Vi hadde det kjempe koselig, jeg lærte å hekle og de lærte seg et nytt kortspill!
Kan det bedre bli..
Her følger bilder fra "landstedet" vi var på, det Gunnhild og hennes bedre halvdel som leier på åremål.
Fantastisk sted altså, utrolig vakkert!!
Hovedhuset, fantastisk koselig hus synes jeg!Koste meg rett og slett gløgg i hjel!
Gunnhild sitter for annledningen ved et annet stabbur på gaården som er verneverdig da det er fra svartedauens tid. Riksantikvaren har rett og slett bare tatt det over på en måte!
Her er den gammle låven med stabbur!
Det er diverse byggninger på den gammle gården, dette er en av dem...
Utsikten er iallfall ikke feil!
Brønnen på gården!
Jeg har foreviget noen blommor!
Uppigard faktisk - har du hørt et sånt stilig navn på et sted?.
Vi hadde det kjempe koselig, jeg lærte å hekle og de lærte seg et nytt kortspill!
Kan det bedre bli..
Her følger bilder fra "landstedet" vi var på, det Gunnhild og hennes bedre halvdel som leier på åremål.
Fantastisk sted altså, utrolig vakkert!!
Hovedhuset, fantastisk koselig hus synes jeg!Koste meg rett og slett gløgg i hjel!
Gunnhild sitter for annledningen ved et annet stabbur på gaården som er verneverdig da det er fra svartedauens tid. Riksantikvaren har rett og slett bare tatt det over på en måte!
Her er den gammle låven med stabbur!
Det er diverse byggninger på den gammle gården, dette er en av dem...
Utsikten er iallfall ikke feil!
Brønnen på gården!
Jeg har foreviget noen blommor!
fredag 3. juli 2009
Hete bølgen!
Det er varmt!
Og det har det igrunn vært lenge, ikke for det - klager overhodet ikke, fantastisk vær altså, men det er slitsomt når man liksom ikke kan unslippe varmen i det hele tatt.
Om man er på fastbosteds adresse(les hjemmets lune arne)så har man stort sett steder å gjøre av seg hvor det iallfall er noe mer kjølig enn i en campingvogn...
Godt er det også at man har annet å gjøre i varmen enn bare å sole seg og være aktiv - DS`n er en kjær følgesvenn..
Hva gjør man så, når man ikke orker å være på stranden absolutt hele dagen nettopp fordi, det IKKE finnes et spor av skygge noe sted?
Jo man improviserer slik mine deilige små har gjort.
Er man i besittelse av en hage slange og en gummibåt - vel så har man et provisorisk basseng!!!
Her er deilige badebilder tatt i helgen!
Og vannleker, sånn som vannballong krig og vannpistoler er supre!
Vi fikk til og med oss "nabo`n" på leken - jeg tror igrunn vi voksne var værst!
Over og ut!
Og det har det igrunn vært lenge, ikke for det - klager overhodet ikke, fantastisk vær altså, men det er slitsomt når man liksom ikke kan unslippe varmen i det hele tatt.
Om man er på fastbosteds adresse(les hjemmets lune arne)så har man stort sett steder å gjøre av seg hvor det iallfall er noe mer kjølig enn i en campingvogn...
Godt er det også at man har annet å gjøre i varmen enn bare å sole seg og være aktiv - DS`n er en kjær følgesvenn..
Hva gjør man så, når man ikke orker å være på stranden absolutt hele dagen nettopp fordi, det IKKE finnes et spor av skygge noe sted?
Jo man improviserer slik mine deilige små har gjort.
Er man i besittelse av en hage slange og en gummibåt - vel så har man et provisorisk basseng!!!
Her er deilige badebilder tatt i helgen!
Og vannleker, sånn som vannballong krig og vannpistoler er supre!
Vi fikk til og med oss "nabo`n" på leken - jeg tror igrunn vi voksne var værst!
Over og ut!
Abonner på:
Innlegg (Atom)