Drømmen om Liljer og Peoner!

Jeg var så heldig her forleden å få bærbusker i gave av en god venn.
Rips, bringebær og blåbær..
Det jeg mangler nå for å gjenskape Bestemors hage på Lørenskog er stikkelsbær, rabarbra og solbær.
Jeg har nemlig sukkererter fra før!
Bestemor hadde et lite søtt gult hus som lå i skogkanten, akkurat sånn som bestemorhus skal gjøre.
Med staudebed overalt, grønnsakshage, eple og pæretrær og masse bærbusker.
Det var egentlig ikke lov til å plukke epler når som helst, men JEG fikk lov.
Og hun synes bare det var stas om jeg proppet meg full med store mørke røde bringebær..
Jeg kan huske at det var nett over rips og solbærbuskene, sånn at ikke fuglene skulle komme til.
Og over de lange radene med bringebær hang det sølvpapir på snorer.
Fuglene fikk altså ikke lov til å meske seg, men jeg fikk.

Når jeg lukker øynene og tenker tilbake på Bestemors hage kan jeg kjenne lukten av syriner, dyp lilla syriner.
Jeg kan kjenne smaken av rabarbra med masse sukker på og jeg kan se for meg dyprøde peoner med maur i, sibris, keiserliljer, sverdliljer, valmuer og ikke minst de skjønne prestekragene samt mange mange fler som jeg ikke husker navnet på om det så sto om livet.
Hvor fantastisk hadde det vel ikke vært å kunne få til noe sånt...
MEN så åpner jeg øynene igjen og virkeligheten gir meg en rett i trynet.
Jeg har overhodet ikke grønne fingre og kan bare gi opp før jeg i det hele tatt har begynt.
Det blir nok ingen hagepriser på meg - slik det ble på Bestemor, men jeg har lov til å drømme og skaffe meg noen få stauder om ikke annet.

Ps! bildene har jeg lånt fra Interflora, NRK og Bakker

Obduksjon i dag, men ikke i morgen?

Mamma`n til noen vi står svært nær, døde for en drøy uke siden etter kort tids sykeleie.
Hun lå nær på 3 uker på et sykehus i hovedstaden.
På sykehuset fortalte de at de ikke visste hva hun døde av og at det derfor ville bli utført en obduksjon.
Dette var vår venn svært glad for, ettersom han sikkert følte at han trengte noen svar.
Siden begravelsen finner sted i morgen, troppet vår venn opp på sykehuset for å få resultatene fra obduksjonen og kanskje få noen svar.
Han ble møtt med at det alikevel ikke var utført noen obduksjon...
Akkurat nå er han selvsagt i villrede og forstår ikke hvordan noen kan si at det skal gjøres, mens han får en annen historie når han dukker opp i dag.
De vet fremdeles ikke hva moren hans døde av.
Det som ikke var greit for en uke siden er plutselig helt greit i dag? Nå trenger plutselig ikke sykehuset vite hva som var i veien med henne.
I morgen er det begravelse, så vår venn må begrave sin mor uten noen gang å få vite hva som egentlig gikk galt.
Vi snakker om en dame i begynnelsen av 70 årene, som kun ble bragt til sykehus av sin sønn (ikke av lege) fordi hun hadde gått radikalt ned i vekt i løpet av 3 uker (hun veide 42 kg.).
Fastlegen til vedkommende gjorde nemlig ingenting med saken da vår venn tok med moren sin dit.
Derfor tok han henne med direkte til sykehuset, hvor hun sporenstreks ble innlagt.
Legen som tok imot dem på sykehuset hadde mage til å si: "hvorfor kommer du først nå? du må jo ta ansvar for moren din"
Vår venn ble så perplex at han ikke fikk sagt noe til svar..
At han nå på toppen av det hele ikke får svar på hva hun faktisk døde av, er forståelig at han sliter med.

Om pledd, ekte glede og utsatt baking...

I dag har Prinsesse familien vært på fotball cup.
Jeg priset sommer`n å tok på meg relativt lett med tøy, fordi det var strålende vær og vindstille her hjemme når vi dro på morra`n.
Heldigvis har jeg vært ute i hardt vær før, så jeg tok med meg jakke og et pledd (sånn for sikkerhets skyld).
Det fikk jeg jaggu bruk for, jeg skal ikke si noe på været egentlig for det var strålende sol, men det blåste nordavind fra alle kanter der vi kom.
Dette resulterte i at Prinsessen gikk hele dagen omsvøpt i et pledd, noe som gjorde det til en xtra stor utfordring å forflytte seg mellom de forskjellige banene gutta spillte på.
Du kan jo forsøke selv å halse etter en Prins i firsprang, iført fotsidt pledd og med en svær picknic kurv på armen.
Picnic kurven ble heldigvis lettere og lettere i løpet av dagen etterhvert som vi spiste og drakk.
Godt er det, for jeg ble rimelig lang i armene.

Både Prins og Prinsesse segnet om på sofa`n etter at vi kom hjem, så kakene jeg skal bake til morgendagens familieselskap - blir utsatt til nettopp morgendagen. Kvelden ble nemlig brukt på Gullruten.
Jeg fikk streng beskjed av Lillebror om at jeg var helt nødt til å lage Oreo`s kake - det er igrunn helt greit for det innebærer jo ingen baking egentlig, den er unnagjort fort å gæli`.
Jeg skal legge ut oppskrift med bilder i morgen.

Storesøster har tilbrakt så og si hele Lørdagen hos nabo`n i konfirmasjon og kunne opprømt fortelle oss andre om fantastisk mat, deilige kaker, lekkre smykkegaver og ikke minst at konfirmanten begynte å gråte av glede da hun åpnet gaven fra Bestfar som inneholdt 10.000 kr!
Jeg kjenner jeg blir litt varm om hjertet jeg da, når ungene virkelig setter pris på det de får - jeg har inntrykk av at mange konfirmanter tar det som en selvfølge at det skal dale penger ned fra himmelen.
Så har vi også en alldeles flott nabojente, så egentlig er jeg ikke så overasket...

Nå skal jeg imidlertid omsider finne:

Etter oppturen - kommer nedturen!

Å stå utenfor en dør og vente på at den skal åpne seg av en bror en aldri har sett, det skal jeg love dere at er nervepirrende.
Da døren så gikk opp sto den eldste storebroren min der lys levende og jeg tror han var like nervøs som meg.
Han klemte meg og ønsket meg velkommen inn, det var rimelig sært, det var liksom litt sånn elektrisk hvis jeg kan si det på den måten.
Faren min var med de første par timene og heldigvis var kona til broren av det snakkesalige slaget.
Vi skravlet i vei og hadde det kjempe hyggelig.
Jeg tok meg selv i å smug kikke på ham, der satt han altså, bare en meter unna i samme stue som meg og vi hadde en slags samtale gående - det var helt sprøtt!
En del av meg hadde aller mest lyst til å krype tett inntil han, for han så ut som en sånn stor kose bamse.
Hele oppveksten min gikk jeg rundt å savnet en STOREBROR, men ble fortalt at det ble vanskelig å skaffe sånn på stående fot.
Og nå satt jeg helt plutselig ved siden av storebroren min, så nærme at jeg kunne ta på han.
Etter en liten stund dukket 2 søsken til opp.
En storesøster og en storebror til med favnen full av blomster.
Jeg fikk klemmer nok en gang og vi snakket og snakket og snakket.
Om oppveksten deres, om oppveksten min og om når de fikk greie på at jeg var kommet til.
Vi så på bilder fra da vi var små, vi snakket om barna våre og litt om hva vi følte.
Vi var alle enige om at dette burde vi gjort for lenge lenge siden.
Da jeg sovnet etter den første kvelden, tror jeg ikke hodet mer en traff puta før jeg sloknet.
Lørdag morgen og formiddag brukte vi til tur med hundene, et besøk hos ei niese(kjempe trivelig)jeg fikk møte flere nevøer og nieser og vi var på sightseeing.
Prinsen kom og ektefellene til de andre søknene også, hele tiden hadde jeg litt på følelsen av å gå på siden av meg selv - litt sånn ut av deg sjæl opplevelse.
Det var utrolig godt å ha Prinsen der altså, ei hånd å holde i som var MIN.
Fra å ha en gjenlevende kusine og en fetter, har jeg nå 60 stk. til - det klarer jeg ikke helt å forholde meg til.
Hvis jeg skulle nærme meg å forsøke å forklare hvordan det føles treffe søsknene sine for første gang som 36 åring må det bli noe sånt som:
Om dere husker den følelsen av å være sånn avstandsforelska som en gjerne kunne være på ungdomskolen.
Der en neste ikke tørr å se på vedkommende og iallfall ikke få øyenkontakt, for da blir det akkurat som det står skrevet i panna på en. Ja, det er en litt sånn følelse, av å ha lyst til å vite alt om den personen, gjerne være inntil på en måte, men å ikke tørre fordi det er flaut.
Det er iallfall det nærmeste jeg kommer til å beskrive det, for egentlig går det jo ikke ann å beskrive i det hele tatt.
Vi hadde det altså kjempe hyggelig, jeg ble tatt usedvanlig godt i mot og etter en stund snakket vi bra sammen alle mann.
Jeg svevde på en rosa sky i hele går etter at jeg kom hjem, samtidig som jeg var helt utmattet av alle inntrykk.

Til sommeren kommer den yngste broren min med familien sin på besøk - det ser jeg frem i mot, og vi skal feriere i Arendal og da planlegger vi å treffes alle sammen igjen.

Da jeg skulle legge meg fikk jeg imidlertid en litt merkelig reaksjon, eller kanskje var den ikke så merkelig?
Jeg begynte å tenke på alt jeg har gått glipp av.
Så med ett kjente jeg at jeg ble litt bitter på faren min for at han ventet med å fortelle dem om meg så lenge, han eldste var jo 20år innen han fikk greie på at jeg fantes.
Det er jo ikke dermed sagt at ting hadde vært annderledes om de hadde vist om meg fra begynnelsen av, men det får en aldri vite.
Dermed begynte jeg stor gråte og syntes forferdelig synd på meg selv, nå må det sies at jeg tok meg rimelig fort inn igjen, men det er vel en reaksjon på hele greia - et slags antiklimax.
Jeg skal være den første til å innrømme at det er litt sårt å ha voksne søsken som en rett og slett ikke kjenner på langt nær så godt som en skulle ønske.
Da er det kanskje greit å gråte litt og kjenne på hva det faktisk gjør med en???