Er jeg ondskapsfull?

Når man slanker seg kan det dukke opp mange rare tanker i hodet.
Sånn ved siden av å drømme om hvor slank og lekker man skal bli, kan man komme til å tenke at
"når er denne slankingen ferdig da, slik at jeg kan fråtse?", den tanken slo meg bare i begynnelsen.
Jeg har jo lært en masse på kurset og klart å endre noen vaner underveis, som gjør at jeg nå ikke lenger tenker at dette bare er midlertidig.

Men det koster, det er vanskelig.
Når jeg sitter i selskap eller andre anledninger der folk spiser gotterier eller kaker osv. eller rett og slett der folk spiser feit mat, det er da jeg noen ganger lurer på om jeg rett og slett har blitt litt OND?
Det er akkurat som om jeg sitter og gnir meg i hendene under bordet, mens jeg tenker: " ja, nå må dere klemme i dere" " sånn ja, trøkk innpå, få det i deg" og liksom gosser meg over at folk dytter innpå mat eller lign. med altfor høyt innhold av sukker, fett, ja rett og slett kaloribomber.
Mens jeg selv drøvtygger på en salat..

Jeg kan leve med å være ond, en skikkelig heks til og med!

Så har jeg kommet til at, det nok er en slags overlevelses mekanisme, min måte å komme meg gjennom det på at jeg IKKE kan være med på gildet.
Iallfall om jeg skal ha håp om å gå ned i vekt.
Om det gjør meg til en ondsinnet person, javel det får så være...
Jeg kan leve med å være egoist og litt ond i en periode, om det fører noe positivt med seg på sikt.

Jeg skulle selvsagt ønske at jeg satt der med et smil om munnen og undte dem alle det søte og gode, det dryppende fete, uten at det kostet meg så mye som en drue.
Der er jeg altså ikke enda, ikke på langt nær.
Det er vanskelig å legge om vaner og rutiner, det er vanskelig å være streng med seg selv.
Det er vanskelig å forklare seg selv, ja overtale seg selv til å tro på og forstå, at JEG ikke kan unne meg bare en stripe med melkesjokolade denne ene tirsdagen, for så å kunne unne meg en burger på torsdag.
Skal jeg holde på slik , vil jeg jo ikke gå ned i vekt overhodet.
Derfor må jeg være standhaftig, OND og standhaftig.

Sånne tanker har jeg altså, jeg bare sier det ikke høyt - sånn vanligvis da iallfall, jeg bare skriver det på en blogg, slik at all verden kan få greie på det....
Akkurat det lever jeg helt greit med, ond eller ei.