Grine Vrengtryne Snørresen og Lille Petter Edderkopp

Noen ganger er det godt å gråte..

Har du det sånn noen ganger, at du helt uten noen spesiell grunn kjenner at det hadde vært forfriskende å gråte?

Der er jeg av og til, så de siste nettene (på jobb) har jeg sett diverse filmer som har fått meg til å gråte, enten fordi de har vært triste, romantiske eller på annen måte den typen film som rører noe i en som gjør at tårene triller ganske så lett og helt av seg selv.

Ja, nå er det ikke sånn at jeg egentlig er trist, jeg bare liker det når noe rører meg.

Enda godt det i grunn for jeg er så lett rørt at det nesten er flaut.

Tror jeg har "arvet" det fra Mamma.

Jeg finner en mengde ting rørende, noen ganger er det jo meningen at man skal gråte.

Som for eksempel i begravelser, men det liker jeg ikke, da kan jeg finne på å nynne (inni meg selvsagt, IKKE høyt)Lille Petter Edderkopp, da hjelper det og jeg får samlet meg igjen.

Hvorfor jeg synes det er så ille å gråte i begravelse har jeg lurt på flere ganger og jeg TROR jeg har kommet frem til hvorfor.

Det er 2 begravelser, jeg har følt at det var helt greit å gråte i, som jeg ikke følte behov for å nynne LillePetter Edderkopp, det var i Bestemors og Mommis begravelser.

Da hadde jeg liksom lov til å være en av dem som var mest lei seg, da var det greit.

I alle andre begravelser jeg har vært i har jeg vel kanskje tenkt at det ikke tar seg ut å grine mer og høyere og mer ukontrollert enn den nærmeste familien...

Ja jaggu er jeg snodig.

Dette bildet har jeg lånt fra fava.no

Noen mennesker er "gode" på å gråte med stil, der er ikke jeg altså.

Jeg husker jeg var i en begravelse en gang hvor en mann gråt i strie strømmer, men han var helt stille, ikke noe snørr, ikke noe skjelving i leppa - tårene bare rant og rant, så jeg opplevde at han gråt med stil. Da tok jeg meg i å tenke at jeg kunne ønske jeg hadde den evnen.

Noe jeg da helt klart IKKE har.

Så gråter jeg i bryllup, barnedåp, konfirmasjon og ikke minst på 17.mai.

Jeg blir fryktelig rørt når jeg ser glade barn og ikke minst når Framnes Musikk korps kommer marsjerende, da er det supert om det er en 17.Mai med masse sol, da har jeg jo solbriller og slipper å bli flau.

Da Storesøster ble konfirmert var jeg på randen til å stygg-grine fordi jeg ble så rørt over hele konfirmasjons ritualet og det faktum at den lille Trollungen min hadde blitt så stor og en mengde andre tanker som for gjennom hodet mitt som for eksempel at dette skulle Bestemor og Mommi sett.

Da måtte jeg faktisk ty til LillePetter Edderkopp :-)

Jeg gruer litt allerede til Storebror skal konfirmeres til høsten, da blir det sikkert samme greia igjen, frem med klenex og "Petter".

Sånn at ikke det stakkars BebiGullet til Mamma blir flau for at mora hans sitter å griner og snørrer.

Kanskje er det derfor jeg synes det er så flott med disse filmene som rører meg, når jeg kan grine i fred og uten at noen stirrer og lurer på om jeg har gått av skaftet?

Jeg tror iallfall ikke at det er lurt å holde all gråten inni seg, da er det bedre å slippe det løs en gang i blant og få grått fra seg slik at man heller kan ta frem "Petter" i de situasjonene man helst ikke har lyst til å fremstå som "Grine Vrengtryne Snørresen"