Smilet som forsvant

I disse dager holder jeg på med albumet (jeg scrapper da altså) som Storebror skal få til konfirmasjonen sin.
For det meste er det en hyggelig affære.
Jeg tenker jo at selv om den unge lovende ønsker seg penger, kan ikke Mamma og Pappa bare stille opp med en bunke tusenlapper på den store dagen, det må være noe mer.
Derfor album, som han helt sikkert vil synes er litt små kjedelig NÅ, men som han forhåpentlig setter pris på når han blir virkelig "stor".

Når jeg så sier at det i utgangspunktet er en hyggelig affære, regner jeg med at du skjønner at det ikke nødvendigvis er utelukkende positivt HELE tiden.
Når man lager album, pløyer man gjennom haugevis med bilder, med bilder kommer minner og minner kan som kjent være både gode og dårlige.
Bildene av Storebror er i stor grad preget av glede, aktivitet, FOTBALL, herregud det er såååå mange fotball bilder, hytteturer, sommerbilder med krabbefangst og bading fra morgen til kveld.
Det er pusebabyer, rotter, hamster og haugevis med dyreparker og tivoli og ikke minst 17. maier.

MEN, det er et men...
Når jeg da sitter å nyter synet av sønnen min fra baby til ung mann, legger jeg merke til noe ganske spesielt, så spesielt faktisk at hjertet mitt synker og jeg har lyst til å gråte.
Et eller annet sted sånn i 2. - 3. klasse blir det naturlige fine barnesmilet hans BORTE.
Det blir erstattet med en strek, som liksom skal minne om et smil..
Sikkert fordi han tenker at: Å smile er det som er riktig nå og forventes av meg, så da gjør jeg vel det da...

Jeg ser antydningen av det allerede på bildene fra den første skoledagen hans, det er jo bilder som er naturlig å bruke i et slikt album.
Han står der å ser helt bortkommen ut, grav alvorlig og egentlig litt redd.
Nå skal det i sannhet sies at det er flere enn ham som ser litt alvorstunget ut på de bildene og som ser litt skremt ut, men i Storebrors øyne ser jeg en slags fortvilelse som jeg ikke la merke til den gangen.

Hadde jeg vist den gangen, det jeg vet av erfaring nå i dag, tror jeg at jeg hadde tatt ham med meg under armen og bare løpt, løpt så fort og så langt bena kunne bære meg og aldri sett meg tilbake.
Han skulle sluppet å være med på noe av det..
Han skulle sluppet å bli behandlet som en trøblete drittunge, han skulle sluppet å bli straffet og fått kjeft, han skulle sluppet å bli utsatt for så mye uforstand.
Han var ingen drittunge, han var en fantastisk flott liten fyr - det var bare det at han viste seg å ha Asbergers Syndrom!

For de av dere som har brydd dere med å lese innlegg flere år tilbake i tid, er ikke dette noen nyhet, det er heller ingen nyhet at jeg har vært sint på skolen tidligere.
Åååå, hu tar den, hu skylder på skolen..
Neida, hu tar faktisk ikke den, at Storebror har Asberger har ingenting med skolen å gjøre, men hva de utsatte ham for skal de jaggu meg få stå for.

Jeg var like dum jeg, jeg ante ikke at sønnen min hadde Asberger, men jeg behandlet ham ikke som en drittunge og et utskudd og en kvise på samfunnets rumpe av den grunn.
det kommer sikkert til dels av at han er MIN sønn og at jeg elsker ham uansett hva han gjør eller sier.
Jeg forventer jo selvsagt ikke at lærere skal elske min sønn slik jeg gjør det, men jeg forventer at de behandler unger med respekt.

Vel vel, nok av det.. Tilbake til denne smile - streken.
Når jeg ser på bildene av ham, tar jeg meg da i å tenke: Var det rundt 2. -3. klasse da at denne Asbergeren slo ut i full blomst, eller kom den egentlig frem tidligere?
Hadde du sittet å sett på disse bildene, flere tusen av dem faktisk, slik jeg har gjort nå.
Så tror jeg du også hadde lagt merke til at det plutselig er borte.
Det er helt merkelig!

Som småbarn ser man at han smiler med hele fjeset, han stråler når han smiler, han smiler til og med med øyene. Jeg kan se det i dag også, det spontane smilet hans, et sånt smil alle mennesker har som gjør at man bare blir glad av å se på dem, det smilet som kommer helt nede fra magen, et sånt smil man "bryter ut i " når man virkelig fryder seg og blir helt fantastisk glad eller bare er super lykkelig.
Men de fleste av oss klarer å klistre på oss et smil som ser hjertelig ut, når noen vil ta bilde av oss i hyggelig lag eller når vi bare er sånn helt "vanlig" happy.

Storebror har ikke et sånt smil lenger, det er enten den smile streken, eller det herlige EKTE boblete smilet som kommer en sjelden gang i blant når han liksom er lykkelig som en lysfontene.

Så da er det bestemt, det skal ikke 1 bilde fra Storebrors første skoledag inn i det albumet, nei vet du det skal han jaggu slippe å få slengt i fleisen.
Og jeg har ikke behov for å se på dem igjen, de er bare triste, Golferen fikk vondt helt inn i beinmargen han også da han så dem.
tenk om vi hadde vist...
Noen bilder med smile-strek blir det nødvendigvis, ellers måtte jeg avsluttet albumet når han var 6-7 år og det blir jo for dumt...