Sensur....

Jeg er av den typen mennesker som stort sett bare skyter fra hofta, sier det som ramler meg inn og lar gjerne ikke det jeg skal si, rekke innom hverken magen eller hjernebarken før det detter ut av kjeften på meg.
Noen kan sikkert påstå at dette er positivt fordi det gjør at jeg i all hovedsak er en nokså ÆRLIG person, men det er ikke utelukkende positivt nemlig.
Bloggen min og skrive formen i den, bærer nok også preg av at jeg snakker rett fra levra og ikke er så opptatt av å veie ordene mine på gullvekt, om jeg veier dem er det i såtilfelle på en vanvittig unøyaktig vekt for å si det sånn.
Det positive ved det er selvsagt at når jeg skriver blir det en veldig "muntlig" stil over innleggene mine.
Det kan fort vekk bli litt artig og det er jo bra...MEN så var det dette med sensuren da - jeg har ikke glemt overskriften, ikke vær redd jeg kommer til poenget til slutt!
Jeg skriver jo i hovedsak om ting som skjer i livet mitt, med meg og mine, ting jeg blir opprørt over, lei meg for, artige hendelser, at jeg driter meg ut, hva jeg har laget, ting jeg plutselig kommer over på PC`n som bare har gjemt seg litt, naboer som er gale, viktige temaer og mindre viktige temaer osv.osv.Nå om dagen er omtrent det eneste jeg tenker på dette bryllupet som det IKKE ble noe av, forferdelig trist alt sammen, opprørende, fortvilende, sjokkerende osv.
Problemet er bare at til og med JEG må innimellom sensurere meg selv.
Jeg har sånn skrivekløe om dette emnet at dere bare begriper det ikke, men jeg føler at det er HELT feil av meg og utbrodere det.
Både fordi de involverte kan lese det, fordi folk som kjenner dem kan lese det og fordi det sikkert ikke blir satt pris på om jeg legger ut tragedien til allmenn beskuelse.
Derfor har det blitt masse bilder av kort en har laget og litt skrive stopp for den del.

Nå sitter jeg selvsagt her å bare håper at noe annet spennende skal skje, eller lign. slik at jeg finner noe å skrive om - og kan komme over hele den bryllups tragedien!!

Over og ut