Kom mai du skjønne milde

Det er tidlig i mai måned, sola skinner.
Det er akkurat så varmt at en svetter under ola jakka, men det er alikevel for kaldt til å ta den av.
Vi er kjempe høye på livet, det er vår, vi har funnet sykklene frem og skolen dagen er over, om en drøy måned er vi ferdige med det første året på ungdomskolen.
Vi sykler sammen hjemover i en stor flokk, aller forerst sykler Tina.
I det hun skal til å runde svingen ved eplehagen, hører vi at det skriker i bremsene på en bil deretter ser vi  Tinas kropp fyke gjennom luften og lande mot steingjerde i skråningen med et ekkelt dunk.
Innen vi når helt frem har føreren av bilen kommet seg bort til henne.
Hun blir liggende bevistløs og han roper til oss at vi må få tak på en telefon og ringe ambulanse.
Noen blir stående lamslått å se på mens 2 av oss løper til nærmeste hus for å se om noen er hjemme.
Heldigvis er de det og vi får tilkalt ambulanse.
På bakken ved siden av henne dannes den en liten dam med blod, det ser voldsomt ut og sykkelen hennes er total vrak. Mannen er redd, han skjelver i hele kroppen.

Det gikk heldigvis godt tilslutt selv om Tina fikk brudd på hjerneskallen og ble liggende på sykehus i mange uker etterpå. Samme høst startet de byggingen med gang og sykkelvei langs den strekningen vi syklet.
MEN selv om alt endte godt, husker jeg det som det var i går, det er som etset fast på netthinnen min.
Jeg kjører så og si daglig forbi "svingen ved eplehagen" og hver gang ser jeg det for meg:
Tinas kropp som kommer farende gjennom luften, lukten av blod, det forvrengte metallet på sykkelen og det redde ansiktet til sjåføren.
Instinktivt bremser jeg ned rundt den svingen - for en vet aldri hva som kan dukke opp på andre siden.
Selv om det i dag er gang og sykkelsti er det jo ikke alle som har vett på å bruke den.

Over og ut!