Talestrøm!

Noen mennesker kan prate og prate i det uendelige om  nesten hva det skulle være.
De kan holde en times foredrag om en binders, en et halvspist winerbrød eller en kakegaffel for den saks skyld.
Så kan man spørre seg om det er en god egenskap?
Joda, det kan nok hende det, men det blir litt sånn som bryllupstalen som ble for lang om dere skjønner hva jeg mener.
Så har man andre igjen, som er livredd for stillhet eller elsker lyden av sin egen stemme.
Jeg kan nok til tider falle innunder denne kategorien mennesker.
Er det noe værre en pinlig taushet?
Taushet er nemlig ikke alltid gull.
Men det kan bli for mye til tider, sett at du ringer en venn og kanskje har noe på hjertet - isteden blir du møtt av en talestrøm hvor vedkommende ikke tar seg tid til pustepauser engang.
Da blir det slitsomt. Og så legges røret på før du egentlig rakk å komme med noe av det du selv hadde på hjertet.
Etter min menig er kanskje den personen som du må hale og dra ordene ut av den værste.
Hva skal du snakke om med en person som ikke snakker?
Det er liksom da jeg gjerne faller innunder gruppe nummer 2..
Det blir pinlig taushet og hele tiden sitter du panisk inne i ditt eget hode og tenker: hva skal jeg finne på å si nå da? Man har helt klart ikke kjemi og må være anstrengt hyggelig.
Jeg liker dårlig og anstrenge meg for å være hyggelig, men må selvsagt tilstå at jeg innimellom gjør det.

Over og ut!