Bare det ikke blir kleint

Det er mulig det er entertaineren i meg som kommer frem når store anledninger skal feires og den slags. Jeg klarer liksom ikke å la det være, jeg bare MÅ holde en tale..

Jeg har holdt taler i brylluper. jubileer i familien, haugevis med bursdager og selvsagt i konfirmasjon.

Da jeg holdt tale for Storesøster i hennes konfirmasjon var det lett å komme på hva jeg skulle snakke om, hva jeg skulle si.

Det var følelsesladet, ja jøss, men det gikk som en drøm.

Nå nærmer det seg konfirmasjon for Storebror også, igjen må Mamma til pers, det skal skrives en tale og den skal holdes enten Konfirmanten synes om det eller ikke.

Som Mamma føler jeg et enormt behov for å holde den talen for ham også, for liksom å få sagt til ham foran alle som betyr noe hvor stolte vi er av ham.

Hvor fantastisk han er og hvor glade vi er for at akkurat HAN er sønnen vår.

Jeg vil at han skal høre det, høyt og tydelig, jeg håper at han hører det.

Jeg håper at han tar det til seg og husker det, tar det frem en dag det går dritt, en dag som ikke er god.

Husker at Mamma og Pappa er stolte av meg og glade i meg uansett.

Vi har lovet ham dyrt og hellig at det ikke skal ligge "kleine" sanger under tallerknene eller noe sånt, det vil han ikke ha..

Selv om han liker oppmerksomhet han også, er det en type oppmerksomhet han setter fint liten pris på.

Han har bestemte meninger om denne konfirmasjonen nemlig.

Hadde det vært opp til ham, hadde vi servert taco og spilt fotball og ingen behøvde å pynte seg noe særlig...

"Jeg gidder ikke sitte ved bordet i 3 timer altså"

Jeg har beroliget ham med at det skal han slippe, husk at alle som kommer i konfirmasjonen din kjenner deg, de vet hvem du er og de vet at du ikke har ro til å sitte ved et bord i 3 timer.

Dette er det vant med, de vet at når de kommer i Storebrors bursta`ser de egentlig fint lite til ham.

 

Det er jo det som er flott med familie ikke sant?

At de tar en for det en er.

At de aksepterer og forstår, i større grad en de som står utenfor å kikker inn.

Og hvem er det egentlig som har bestemt eller laget oppskriften på akkurat hvordan en konfirmasjon skal gjennomføres og MÅ være.

Nei, blås i det sier vi, vi lager vår egen greie!

I denne konfirmasjonen kan man komme i olabukse, her er det rett og slett ikke slipstvang.

Vi serverer taco, men heldigvis ikke bare taco, der har vi forhandlet oss frem til koldtbord + taco.

De som vil pynte seg gjør det, de som vil være med ut å spille fotball gjør det og de som vil sitte ved bordet i 3 timer gjør det.

Hovedsaken er at vi skal ha det GØY den dagen og kose oss sammen, selv om vi kanskje ikke ser konfirmanten HELE tiden.

Å joda, han skal ha dress, men man skal ikke se bort ifra at han har med seg annet tøy også.. Han er jo ikke dum heller, har bestemt at konfirmasjonen skal avholdes på Kariåsen (idrettsplassen/klubbhuset) så da er det jo duket for at han får i både pose og sekk.

Personlig synes jeg det er flott at han har tenkt over det og har gjort seg opp en mening om hvordan det skal være, da tenker jeg at dagen tross alt betyr noe for ham.

Så tenker jeg at det blir en emosjonell dag og at hva jeg enn gjør, er det bare å holde maska og ikke begynne å grine - det ville nok blitt opplevd som svært så kleint, sett fra Storebrors side av bordet, den tiden han måtte oppholde seg der :-)

Så nå er det bare opp til meg da og komme på noe intelligent å si,  vi har jo masse artige historier om Storebror, han har gjort mye rart opp igjennom, mye fint også.

Dette fikser jeg glatt, Fru Holberg inntar talerstolen hun og blåser håret av hele røkla!!

Dette bildet er IKKE av nyere dato kan jeg fortelle dere,
men det beskriver i stor grad hvordan jeg føler meg akkurat NÅ!!
Ganske fjollete og litt overtrøtt etter å ha sovet svært lite de siste døgn.
Jeg er jo sjuk må vite og sånn ser jeg vel ut her også...

Skål for Konfirmanten!