Jeg satt å så på en dokumentar om to kvinner på 90 år.
Fiff og Fam, en kort film om det å være gammel utenpå, men fortsatt den samme innvendig.
En av damene hadde skrevet dette diktet som hun leste for venninnen og jeg synes det var så nydelig...
Alt er så nær meg,
denne velsignede dag.
Svaberget ligger åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger vennlig,
den duftende tang.
Alt er så nær meg,
ennå en gang.
Barndommens vekster gror i hver fure og sprekk,
med sine kjente blide og rørende trekk.
Går her en pike fremdeles hver kveld?
Og plukker blomster og snakker - høyt med seg selv?
Lenge var jorden øde og tom.
Dypt i mitt hjerte,
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke hånden til henne jeg var.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar