Om å trives i sitt eget selskap!

Jeg fikk et spørsmål av Mia i Myra som jeg rett og slett svarer på med et helt innlegg fant jeg ut...
"Hvordan er det å være så mye alene hjemme, egentlig?"

Vel, altså jo...
Så lenge jeg har kjent Prinsen og så lenge vi har vært kjærester, har han jobbet i Nordsjøen.
Dermed er jeg blitt vant til det, jeg kjenner ikke til noe annet rett og slett.
Det er sånn det skal være, det man er vant til går som regel bra.
Heldigvis trives jeg i mitt eget selskap.

Når så det er sagt, skal jeg være den første til å innrømme at det i lengden kan være kjedelig å sitte kveld etter kveld alene forran TV`n.
Siden vi jo er velsignet med barn, kan jeg ikke fly av sted til venner på kveldstid.
Det er et par år til, før det blir en realitet.
Dersom en som meg har venner som stort sett jobber hver dag,
begrenser det seg med selskapligheter på dagtid.
Når ungene kommer hjem har jeg ALENE det ærefulle oppdrag å piske igang lekser, middag, kjøring til trening, kamper, foreldremøter, konferansetimer osv.osv.
Å ha en mann som tidvis er mye borte gjør at en må ta et større ansvar på hjemmebane rett og slett.

På en måte nyter jeg de 2 ukene fordi, jeg bestemmer alt selv, det er jeg som styrer skuta.
Og det er litt godt når han reiser etter å ha hatt ham på brødskiva hver dag i 4 uker.
På den annen side er det fordømt kjedelig, litt ensomt til tider og noe slitsomt.
Jeg prøver å fylle dagene mine med litt scrapping og når jeg tenker etter prater jeg enormt mye i telefonen.
Dessuten er jeg en flittig bruker av nettet og jeg har engasjert meg i foreninger og lag.
Egentlig blir det som å være alenemor tenker jeg, men min alenemor tilværelse varer bare i 2 uker omgangen.

Dessuten har ting en tendens til å skje når Prinsen er på jobb i sjøen, som eks. at snøfreser`n ikke er samarbeidsvillig å vil starte fordi starterhuset er fryst og man må være nevenyttig selv, finne frem en hårføner og varme opp fandenskapet og jaggu fikk man start på det igjen - hurra!
Eller at Snøfreser`n plutselig stopper midt i snødrevet fordi det plutselig befinner seg et armeringsjern på et sted det ikke skulle vært og nå har det fandens armeringsjernet kilt seg fast der hvor snøen kastes ut!!!
For ikke å snakke om når oppvaskmaskinen streiker og enda værre tørketommelen.
Om ikke det skulle være nok kan man oppleve å få kjedelige telefoner fra skolen som man har mest lyst til å gråte av.
Dessuten kan ryggen streike på lavotur og man blir innlagt på sykehus og har 2 barn som må plasseres bort, sånn at Mamma kan være syk i fred...
Eller at en får tyver inn i huset sent på kvelden når en er høygravid og har en 2 1/2 åring å passe på også.
Da er gode råd dyre og politiet kjekt å ha, men aller helst ville man hatt en stor, sterk og trygg Prins som kunne ordne opp..


MEN jeg ville ikke byttet ut måten vi lever på, mot at han hadde en vanlig jobb der vi bare hadde hatt helgene fri.Det som gjør at det er verd det, er at Prinsen er hjemme 4 uker i strekk når han først er hjemme, da har han haugevis med tid som han kan øse over barna og meg og han GJØR det.
Han skal bare spille bittelittegranne golf også:-)

Da Prinsen og jeg var nyforelsket kan jeg huske at jeg synes det var grusomt når han skulle dra, hele det første året gråt jeg faktisk hver eneste gang i det han kjørte ut av gårdsplassen, fordi jeg visste at det var 2 hele uker til neste gang jeg så ham.
Jeg lengtet og jeg lengtet og sturet og synes litt synd på meg selv...
Dagene ble telt ned en etter en og jeg gledet meg som et barn når det bare var 3 dager igjen, da var det nesten så jeg telte timer.
Hahaha, tidene forandrer seg dere, for nå er det sånn at:
Jaja, i morgen reiser han, får sitte litt i armkroken da og kose oss litt xtra, jeg kjører ham avsted, han får klem og suss og så starter hverdagen uten ham, helt naturlig... Vi ringes daglig og vips har de 2 ukene fløyet forbi, Lillebror og jeg henter ham på Torp og hverdagene begynner nok engang, men denne gangen med Prinsen i dem.

Som en oppsummering, tror jeg at med en mann som er mye borte MÅ man simpelthen trives i sitt eget selskap, man må ha evnen til å omstille seg fra å være 4 til plutselig å være 3, for ikke å snakke om når 3 blir til 4 igjen.....
En bør nok heller ikke være hjelpesløs og ha 10 tommeltotter, for det skjer jo ting når mannfolka er borte også.