Sykehus historier 1

Jeg blir liksom ikke helt ferdig med sykehuset jeg da...
I løpet av uken lå jeg på rom sammen med til sammen 6 forskjellige mennesker.
(heldigvis ikke samtidig)
Spesielt bet jeg meg merke i 2 av dem, mye mulig fordi ved siden av å ha vært særs uheldige var de også snakksalige og kjempe hyggelige...

Tenk at livet kan snu så uhorvelig fort?
At man føler seg glad og fri og livet leker i det ene øyeblikket og i det neste er man kjempe syk, og avhengig av omsorg fra mennsker en ikke kjenner engang...
De 2 damene jeg vil fortelle dere om har dette til felles at de på nær sagt et øyeblikk fikk livet snudd opp ned, men de er likevel veldig forskjellige og situasjonene de kom oppi er himmelvide i forskjell til hverandre.
Tove som var den første jeg delte rom med, da jeg lå på 2-manns stue, hun er en dame i slutten av 40 årene. Tove var i syden sammen med mannen sin og masse gode venner tidlig i mars måned i år.
De koset seg og livet var lekkert.Tove våknet en morgen med et innsekts stikk, som hun sett i retrospekt var dum å klorte på, det begynte å veske, hun satte på et plaster, men forsatte med utflukter og badet og koset seg, 2 dager senere ble hun syk, veldig syk, hun ble innlagt på sykehus i syden fikk masse antibiotika osv, for hånden var betent.
Hun reiser hjem og i løpet av flyturen begynner hånden hennes å bli SVART.
På Gardermoen ser en lege på det og hun blir sendt direkte til riksen.
Der finner de ut at Tove har blodforgifning og stafelikokker, i løpet av noe få timer er hele armen hennes svart til over albue leddet.
Nervene er i ferd med å dø og mye av huden hennes er allerde død, masse nekrose...
De bestemmer seg for å amputere!!!!
MEN så kommer en av kirurgene inn å klemmer hardt på Toves overarm, tiltross for at hun er fullstendig ned dopet på morfin skriker hun ut i smerte og legen bestemmer at de skal åpne armen hennes å forsøke å skylle ut under huden FØR de event. amputerer.
Det VIRKER, armen er reddet, men Tove har nyresvikt, hun står i fare for å dø, hun blir operert, de fjerner masse av huden hennes og hun går gjennom 2 store hudtransplantasjoner i løpet av 2 dager.

Når jeg treffer henne er hun i god form, hun skal ta hudtransplantasjon nummer 3 og er ved godt mot.
Hun sier til meg: "Jeg har fått livet i gave jeg Tonje! legene fortalte meg at hadde jeg kommet inn 2-3 timer senere hadde jeg vært kald.."

Tenk at det kan snu så fort, fra syden lykke med bading og paraply drinker til flere måneder med smertefulle operasjoner og masse trening for å få armen til å fungere igjen og alt sammen pga. et innsekts stikk som en bare ikke kunne la være å klø på!
Det som var helt utrolig var at hun satt å syntes synd på meg som skulle gjennom min opersajon...

Else er dame nummer 2, hun lå rett ovenfor meg på 4 manns stuen og var en særdeles artig dame på 78 år, sprek som bare rakker`n inntil hun var i en ulykke.
Hun fortalt meg hva som hadde skjedd:
Else er glad i å sykle og var på vei hjem fra butikken med varer i sykkelkurven, da hun ble påkjørt av en buss bakfra!!Utrolig nok ble hun KUN skadet i venstre benet sitt, men det så til gangs.
Skinnleggen brakk stygt på flere steder og huden ble flerret av over det hele.
Mitt hud transplantat er komisk lite(på str. med en 500 lapp) i forhold til hennes, hvor de har måttet ta hud fra hele det ene låret for å dekke skadene.
I tillegg har hun kompliserte brudd.
Det var vondt å ligge å høre på når de utførte de daglige sårskiftene på henne, alikevel er hun ved godt mot og er veldig positiv.
Hun synes det var så ille at jeg som var så ung skulle ha sånne plager som jeg hadde.
Jeg forsøkte meg på å si at det jeg hadde vært igjennom ikke var noen ting i forhold til henne, men det ville hun ikke høre på.
Else og jeg var enige om at det flotteste utrykket vi vet er dette:
"Det som ikke dreper en - gjør en sterkere"

Jeg skulle ønske at Else aldri hadde møtt den bussen og at hun kunne syklet videre på den skinnende røde sykkelen sin, men sånn er det altså at tilfeldighetene ville det anderledes.

Om ikke annet er mit liv rikere etter å truffet og snakket med disse to damene, og jeg ser hvor heldig jeg selv er som tross alt var forberedt på det jeg skulle igjennom!

Over og ut!