hverdagen byr på så mangt

Jeg har jo som kjent stort sett bare opplevd sykehus den siste uken, men det er ikke dermed sagt at det ikke er begivenhetsrikt eller til dels artig til tider...
Først av alt vil jeg si at for meg som hjelpepleier er det godt å vite at jeg VET hvordan det er å være den som blir pleiet, være den som er avhengig av andres hjelp.
På den måten får man et litt annet perspektiv på hva det vil si å være "mottaker" av pleie.

I og med det at jeg røyker, brukte jeg noe av min tid i "røykebua" på sykehuset, der snakkes det og deles det av erfaringer over en lav sko, det er igrunn utrolig hva folk deler med seg nettopp fordi de liksom er i samme båt på sykehus.Jeg mener - hvor ellers legger folk ut om underlivet sitt for all verden, eller sitter sammen med opptil 10 ukjente mennesker å forteller åpenhjertig om sine psykiske problemer med tilhørende pillemissbruk, eller hva med han som la ut om alle gangene han hadde forsøkt å ta sitt eget liv?
hvilke andre steder går man fra å høre en lykkelig fødsels historie fra en nybakt mamma, til å være vitne til at noen akkurat har mistet barnet sitt på nyfødt intensiven.
Hvilket annet sted kan man få igang en debatt om aktiv dødshjelp med mennesker som faktisk står midt oppi det å se på at noen ligger å dør, med store smerter uten at de kan gjøre noen ting for å hjelpe?

Det er noe veldig usminket over det å ta på seg joggebukser og blå sykehus skjorte, sånn rent bortsett fra det at man følgelig er usminket naturlivis.
Det er som om lista for å dele synker betraktelig i det øyeblikk man får på seg et bånd rundt armen og noen slenger til en den blå skjorta...
Man er med ett pasient og man "deler" noe med andre mennesker som man ellers sikkert ikke ville ha gjort.

I løpet av uken har jeg blitt kjent med mange nye mennesker, mange av dem var virkelig flotte mennesker.
Jeg har hørt om utallige diagnoser jeg priser meg lykkelig for ikke å ha, jeg har fått spørsmål om de utroligste ting ang. min oprasjon og diagnose.

Og nå er det liksom med ett tomt!
Felleskapet er slutt, over og forbi, i det jeg leverte inn skjorta mi og dro av meg armbåndet..
MEN noen av menneskene "sitter" liksom igjen i meg, jeg tar meg selv i å tenke på dem - hvordan går det med dem nå tro?

Hvordan går det med kona til Audun, som ligger på det siste på kreft avdelingen - ikke minst tenker jeg på hvordan det går med han?, han har vært hos henne fra 07.00 til 23.00 hver dag i ukesvis nå, som han selv sa:"Det er forferdelig å se på at den man har levd sammen med i snart 50 år ligger å har så vondt og man kan ingenting gjøre, tenk at hun skal være så seig, hun har alltid vært så sta vet du!"

Hvordan går det med Bjørn og Kathrine som i 2 uker nå mer eller mindre har bodd på Mammas rom mens hun ligger å kjemper mot kreften, de synes det er kjempe vanskelig å vil bare at hun skal slippe, hvor lenge til skal hun måtte ligge?

Hvordan går det med lille Martine som ble født altfor tidlig, som ikke kan ta til seg næring selv? Og ikke minst lurer jeg jo på hvordan mamma`n hennes Hege har det?

Hvordan skal det gå med Asta som har ligget på sykehuset i snart en måned, de vet enda ikke helt hva som feiler henne, men de vet at noe er alvorlig galt?

Over og ut - for annledningen uten armbånd og skjorte!