Etter oppturen - kommer nedturen!

Å stå utenfor en dør og vente på at den skal åpne seg av en bror en aldri har sett, det skal jeg love dere at er nervepirrende.
Da døren så gikk opp sto den eldste storebroren min der lys levende og jeg tror han var like nervøs som meg.
Han klemte meg og ønsket meg velkommen inn, det var rimelig sært, det var liksom litt sånn elektrisk hvis jeg kan si det på den måten.
Faren min var med de første par timene og heldigvis var kona til broren av det snakkesalige slaget.
Vi skravlet i vei og hadde det kjempe hyggelig.
Jeg tok meg selv i å smug kikke på ham, der satt han altså, bare en meter unna i samme stue som meg og vi hadde en slags samtale gående - det var helt sprøtt!
En del av meg hadde aller mest lyst til å krype tett inntil han, for han så ut som en sånn stor kose bamse.
Hele oppveksten min gikk jeg rundt å savnet en STOREBROR, men ble fortalt at det ble vanskelig å skaffe sånn på stående fot.
Og nå satt jeg helt plutselig ved siden av storebroren min, så nærme at jeg kunne ta på han.
Etter en liten stund dukket 2 søsken til opp.
En storesøster og en storebror til med favnen full av blomster.
Jeg fikk klemmer nok en gang og vi snakket og snakket og snakket.
Om oppveksten deres, om oppveksten min og om når de fikk greie på at jeg var kommet til.
Vi så på bilder fra da vi var små, vi snakket om barna våre og litt om hva vi følte.
Vi var alle enige om at dette burde vi gjort for lenge lenge siden.
Da jeg sovnet etter den første kvelden, tror jeg ikke hodet mer en traff puta før jeg sloknet.
Lørdag morgen og formiddag brukte vi til tur med hundene, et besøk hos ei niese(kjempe trivelig)jeg fikk møte flere nevøer og nieser og vi var på sightseeing.
Prinsen kom og ektefellene til de andre søknene også, hele tiden hadde jeg litt på følelsen av å gå på siden av meg selv - litt sånn ut av deg sjæl opplevelse.
Det var utrolig godt å ha Prinsen der altså, ei hånd å holde i som var MIN.
Fra å ha en gjenlevende kusine og en fetter, har jeg nå 60 stk. til - det klarer jeg ikke helt å forholde meg til.
Hvis jeg skulle nærme meg å forsøke å forklare hvordan det føles treffe søsknene sine for første gang som 36 åring må det bli noe sånt som:
Om dere husker den følelsen av å være sånn avstandsforelska som en gjerne kunne være på ungdomskolen.
Der en neste ikke tørr å se på vedkommende og iallfall ikke få øyenkontakt, for da blir det akkurat som det står skrevet i panna på en. Ja, det er en litt sånn følelse, av å ha lyst til å vite alt om den personen, gjerne være inntil på en måte, men å ikke tørre fordi det er flaut.
Det er iallfall det nærmeste jeg kommer til å beskrive det, for egentlig går det jo ikke ann å beskrive i det hele tatt.
Vi hadde det altså kjempe hyggelig, jeg ble tatt usedvanlig godt i mot og etter en stund snakket vi bra sammen alle mann.
Jeg svevde på en rosa sky i hele går etter at jeg kom hjem, samtidig som jeg var helt utmattet av alle inntrykk.

Til sommeren kommer den yngste broren min med familien sin på besøk - det ser jeg frem i mot, og vi skal feriere i Arendal og da planlegger vi å treffes alle sammen igjen.

Da jeg skulle legge meg fikk jeg imidlertid en litt merkelig reaksjon, eller kanskje var den ikke så merkelig?
Jeg begynte å tenke på alt jeg har gått glipp av.
Så med ett kjente jeg at jeg ble litt bitter på faren min for at han ventet med å fortelle dem om meg så lenge, han eldste var jo 20år innen han fikk greie på at jeg fantes.
Det er jo ikke dermed sagt at ting hadde vært annderledes om de hadde vist om meg fra begynnelsen av, men det får en aldri vite.
Dermed begynte jeg stor gråte og syntes forferdelig synd på meg selv, nå må det sies at jeg tok meg rimelig fort inn igjen, men det er vel en reaksjon på hele greia - et slags antiklimax.
Jeg skal være den første til å innrømme at det er litt sårt å ha voksne søsken som en rett og slett ikke kjenner på langt nær så godt som en skulle ønske.
Da er det kanskje greit å gråte litt og kjenne på hva det faktisk gjør med en???