Viljestyrken som forsvant

Du har helt rett, jeg har en vante i munnen. Hadde jeg bare latt det bli
med vanter og gitt beng i alt det andre jeg har stappet i meg...

En helt alminnelig morgen sånn i midten av november våknet jeg og oppdaget at viljestyrken var borte, den hadde gjemt seg.
Jeg tror den hadde gjemt seg ganske godt også.
For uansett hva jeg gjorde og hvilke fristelser jeg sto ovenfor viste den rett og slett ikke livstegn fra seg.
SHIT, dermed gled det ned kebab og burgere, sjokkis og andre ting som ikke engang egner seg på trykk.

Jada her er det bare å klemme i seg

Resten av november og hele desember gikk jeg rundt i en rus av marsipan og kransekake.
Jeg tenkte hele tiden at jeg finner den nok i morgen, i morgen blir alt så mye bedre, i morgen begynner jeg på ny frisk.
Jeg viste jo at det skulle komme til å skje, jeg gikk nesten å ventet på det i alle de månedene når alt gikk på skinner og kiloene bare rant av sakte, men sikkert.
Jeg viste jo at jeg kom til å snuble og gå så nesegrus på trynet at det nesten skulle gjøre vondt, det bare tok så mye lenger tid før det skjedde, enn det jeg hadde innbilt meg i utgangspunktet.

Jule lunchen er jo årets høydepunkt, den er ingen som slanker seg da

22. desember, fant jeg viljestyrken igjen mens jeg sto på badet.
Jeg hadde forsøkt å klemme meg inn i en strikket genser, som plutselig ikke satt så fint som den gjorde et par måneder tidligere.
Da kom den altså snikende inn bak meg, hoppet opp på skulderen min og sa: "Tonje, nå er det nok! Nå må du skjerpe deg, du må gjøre noe!"
JA, det var det da..
Hvem er det som aktivt begynner å slanke seg den 22. desember liksom?
Det er iallfall ikke meg.
Altså måtte det legges en slagplan.
Mens jeg da sto der i Evas drakt og beskuet mitt legeme, klekket jeg ut en fantastisk plan på hva jeg skulle gjøre.

Jeg sa til meg selv:
Ok, la oss si du har gått opp et sted mellom 3 og 5 kilo (jeg vet ikke hvor mye fordi jeg ikke har gått på vekta for å sjekke, det er 2 grunner til det - den forklaringen kommer nederst i dette innlegget)
I dag er det 22. desember, det blir for dumt å begynne å slanke seg nå.
Derfor venter du til 1. januar, du lar jula gå sin gang med lutefisk, ribbe og jule-lunsj og selskaper, så kaster du alt som ikke er spist opp (til og med det som ligger i boden) den 31.12 og for resten av krona lar du det nå stå til og koser deg.
Da vil du være mentalt forberedt på hva som skal skje 1.januar 2016.

På den måten laget jeg en slags muntlig og mental avtale med meg selv i speilet på badet.
Pussig det der med den vekta, den sto jo rett bak meg og liksom gliste hånlig mot meg.
Klart jeg vurderte å gå på, men så slo det meg..
Uff, så nedslående det ville være å finne ut at jeg feks. hadde gått opp 5 kilo, men nesten enda verre ville det vært om jeg bare hadde gått opp 2.
Da kan det nemlig hende at jeg hadde tatt meg selv i å tenke (å dette er skummelt dere) at: "Du verden, ikke mer enn 2 kilo, tiltros for all den dritten jeg har stappet i meg? Hm, da er det kanskje ikke så farlig?

Nei, dermed ble det ikke noen veiing, det venter jeg med i enda drøye 2 uker til neste kurskveld.
DA, skal det veies, DA skal jeg finne ut hvor mye jeg veier.
Foreløpig har slagplanen jeg la på badet den 22.desember gått sånn som jeg ville.
Jeg koste meg resten av jula, jeg kastet alt som var igjen av drittmat og godis sent på kvelden Nyttårsaften og jeg startet med blanke ark 1.januar 2016.

Hvis jeg kan holde på sånn så :-)

Lykke til til meg!