Somler jeg med vilje?

Selv om man er aldri så godt forberedt, kan man ende opp med plutselig å ha skikkelig dårlig tid allikevel.
Jeg snakker da i forhold til Storebrors konfirmasjon om 10 dager...
Jeg har en slags plan på det meste, men det er jo strengt tatt ingenting som er ferdig eller gjort.
Eksempelvis har jeg tilgode å skrive tale, albumet er enda ikke ferdig - men det nærmer seg.
Maten er sånn nogenlunde i boks, iallfall oppi hodet mitt.
Dress til konfirmanten sa du? ja, eh.. jeg skal nok få til det også...
I går kveld fant jeg dessuten ut at jeg selv kan legge på svøm inne i bunaden min, så den må nok bare få henge og jeg får finne noe annet å ha på meg.
Hvem skal bake alle kakene? Takk gud for at en har en Mamma og en Svigermor som sikkert hjelper, bare jeg får finger`n ut å spør.

Akkurat nå føler jeg at i forhold til alt det rent praktiske, er det som om jeg står på startstreken og han som står med startpistolen er skikkelig treg og somler noe helt fryktelig med å trekke av og allikevel føler jeg at jeg har dårlig tid??...
DET er en særs merkelig følelse.

Ergo må jeg bare få gjort sånt som tale, bordkort og album i mellomtiden.
Vel, så har jeg kanskje en halvveis gjennomførbar plan allikevel da.
Kanskje er det jeg som somler med vilje?
Jeg vet jo selv at jeg egentlig er best på å jobbe under press og stress, jeg mener jeg lever jo litt sånn halvveis etter en filosofi om at:
UTSETT for gudsskyld til i morgen - det du kunne ha gjort i dag!
Bare spør Golferen, han river seg nok stadig i håret over at kjerringa hans til stadighet gjør alt i siste liten.