Tanker om foreldremøter og frivillighet

Nå er det mange tanker en kan gjøre seg rundt det å gå på foreldremøter.
For min del har de endret seg etterhvert som jeg har fått noen år på baken.
Da jeg i 2003 må det vel være, startet min karriere som foreldremøte-oppmøter (hvis det er noe som i det hele tatt heter det) følte jeg meg som en drittunge blant masse voksne mennesker.
Sikkert fordi jeg selv var en relativt ung mor (jeg fikk førstemann da jeg var 22).
Etterhvert har jeg blitt tørr bak ørene og føler meg ikke lenger som noen drittunge, snarere tvert i mot.
Innen jeg kommer så langt som til at yngstemann som nå er 3 år skal begynne på skolen, vil jeg sikkert være en av disse inntørkede rosinene som alltid har noe fornuftig å komme med.
Da vil jeg være kjempe dreven og sikkert himle smått med øynene over enkelte av forslagene til den yngre garde jeg også, mens jeg tenker i mitt stille sinn at "Kjære deg, det der er ikke gjennomførbart".

Det jeg KAN si er at i de 2 klassene som Storesøster og Storebror har gått i, har man vært velsignet med masse oppegående engasjerte foreldre som ikke har vært redd for å trå til der det har måttet være behov for det.
selv om man selvsagt ser at det er de samme personene som til slutt rekker hånda i været når man spør etter frivillige til enten det ene eller det andre.
Et paradoks her er at de som gjerne har mest meninger og som synser og helst vil ha et ord med i laget om det meste, sjelden er de som faktisk gjør jobben.

Så har jeg da altså et problem, det er at jeg aldri klarer å la være å rekke hånden i været.
Det være seg å stille opp på grøtfester, bake en kake, lage vaffelrøre, ta kiosk vakter, sitte i et skole cup styre, ta på meg verv i ungdomsklubben osv.osv.
Det siste jeg har klart å rote meg borti er å ta ansvar for at alle de unge lovende revyartistene  ved Varden Ungdomskole skal få servert mat hver dag i en uke.
Nå er det jo ikke slik at jeg skal lage all maten, eller stå for servering alle dagene.
Heldigvis er det andre voksne som også har stilt seg til disposisjon.
MEN jeg har altså tatt på meg hovedansvaret for at det skjer.

Storebrors tørre kommentar på det hele var: "hvorfor må du blande oppi alt jeg driver med?"
Det blir jo litt sånn da ikke sant at det er de samme barna/ungdommene som har foreldrene sine tråkkende rundt alt de bedriver til en hver tid.
Er det dårlig gjort?
Dersom fler engasjerte seg ble det kanskje mer jevnt fordelt?
Jeg vet ikke, men jeg håper at de tenker en dag at det var hyggelig og egentlig ganske fint å ha foreldre som stilte opp.