Folehavna ligger helt ytterst i Vestserøya og er et fantastisk vakkert sted, som litt nostalgisk bærer preg av at det under 2. verdenskrig var beslaglagt av Tyskerne og utstyrt med feltkanoner, luftvern - og panservernkanoner, tunneler, bunkere osv.
Det er så flott der ute og så mye utsikt, at man glemmer litt hvor sliten man er,
man glemmer helt at man svetter som en sil, fra steder man ikke ante at man kunne svette...
Marwin synes det var et supert sted og løpe tror jeg, for det var masse opp og ned og rundt og rundt, dessuten var Mamma helt gal å slapp båndet i ny og ned, slik at han kunne ta en avsikker ned mot vannet og se om det var noe han kunne kjefte litt på der ned - en bølge feks.
Jeg kunne jo satt meg ned å virkelig kost meg med utsikten og følelsen av å være helt alene (sånn bortsett fra at jeg hadde med meg Marwin da), men da ville jo litt av poenget med hele utflukten liksom gått litt i vasken.. Her var jo poenget at jeg skulle bli utslitt og man blir faktisk IKKE utslitt av å sitte på et svaberg og drømme seg bort.
Så da raser man videre, med tunga som et slips - opp i makspuls - nesten ned i hvilepuls - opp og ned og opp og ned - til man etter 30 min. tar til fornuft og bare druser av sted i et sånt nesten kappgang tempo.
Bikkja er stadig er like forvirret over at Mamma kan bevege seg så fort og man kniper sammen rumpeballene i frasparkene i håp om at det skal stramme litt opp!
Fy søren - dette kan man bli sprek av altså :-)
Da er det godt å sette seg i bilen med god samvittighet etterpå, dra hjem og lapse i sola på verandaen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar