Dritt kjærringer!

I innlegget mitt litt lenger nede skrev jeg litt om hva som gjorde at vi valgte å flytte Lillebror fra B til A gruppa i klassen.
Lærere er noen snodige vesner, flotte mennesker - ja du store all verden, men noen ganger tørr jeg påstå at de kan være helt på viddene.
Ettersom vår skjønne Lillebror er en ung mann med temprament og egne meninger, passer han ikke alltid inn i den formen skolen gjerne vil forsøke å presse ham inn i.

Selv er jeg for at man skal ha lov til å være seg selv, men selvsagt innen rimelighetens grenser.

Jeg har rett og slett sans for mennesker som tviholder på sin individualitet.

At individet i dette tilfelle er min sønn, gjør jo bare at jeg har enda mer sansen.

For ca. 3 uker tilbake hadde Lillebror sin forrige "utblåsning", skolen på sin side tenker nok at det hele var skandaløst.
Lillebror lekte ute i friminuttet, det var 3 kuldegrader og han hadde "glemt" jakka i klasserommet.
En lærer (som ikke er hans og som ikke har hatt noe med ham å gjøre før) fant det riktig å påpeke dette og be ham gå å ta på seg jakken umiddelbart.
Dvs. hun ba ham om å gjøre det, typ: kan du gå inn å ta på deg jakken din?
Lillebror svarte at NEI, det kunne han ikke, for han var varm.
Hun fortsatte så med å si at det skulle han, han ga henne beskjed om at det bestemte ikke hun.
Hun hisset seg opp å befalte ham om å gjøre det, hvorpå han repliserte med: KJÆRRING!!!
Dermed var ballet igang...
Hun gjorde ham klar over at dersom han ikke gjorde som hun sa, måtte hun ringe til Mamma`n hans å si hva han hadde sagt.
Da svarer min opsternasige Lillebror: Gjør hva du vil du, jeg er ikke redd for mora mi!

Jeg er den første til å forstå at voksne blir provosert av sånt, jeg forsvarer på ingen måte at han snakket til en lærer på denne måten og jeg fant det helt riktig at han selv måtte ringe til meg å fortelle hva han hadde sagt.

Og hvordan han hadde oppført seg.

MEN jeg har lært så utrolig mye det siste året fordi Prinsen og jeg har vært så heldige å få være med på et prøveprosjekt i Sandefjord kommune.
PMTO er et fantastisk flott opplæringsprogram for foreldre.
Da Prinsen og jeg spurte om muligheten til å få være med, fikk vi avslag fordi Lillebror ikke var vansklig nok og fordi vi som foreldre slik BUF etat så det gjorde det meste riktig allerede.
Vi ba alikevel på våre knær om å få lov til å ta del i det.
Etter en drøy måned ringte ei hyggelig dame fra barnevernet i Sandefjord oss å sa:
Er dere fremdeles intr. i PMTO? Vi skal nemlig lære opp 2 av våre medarbeidere til å bli pmto terapauter og da trenger de noen prøvekluter som ikke er så "gale".

Vi sa et høyt og rungende JATAKK!!!

Det angrer vi altså ikke på...

Så til saken med læreren og jakken igjen.
Lillebror ringte til meg å fortalte hva han hadde sagt osv.
Jeg sa til ham at jeg syntes det var riktig av læreren å be ham ta på jakke fordi det var kaldt. Jeg sa videre at jeg var veldig glad for at han ikke var redd for meg.
Så fikk jeg lærerinnen på tråden, hun begynte regelrett å kjefte på MEG, fordi han hadde snakket sånn til henne, det var en uendelig talestrøm fra det jeg oppfattet som en besserwisser.
Jeg sa til henne at jeg ikke kunne gjøre annet enn å beklage min sønns oppførsel.
Det virket ikke som dette var nok for henne, hun malte om det samme om og om igjen.

Med ett sto det ganske klart for meg, hva min sønn reagerte på med henne.
Hun var som et gnagsår!
KUN intr. i det hun selv sa, jeg måtte jo forstå at det ikke gikk ann at sønnen min hadde snakket slik til henne.
Det var da jeg bestemte meg for å dra i nødbremsen.
Kjære deg sa jeg, spurte du ham eller fortalte du ham at han skulle gå å ta på jakke?
Hun hadde spurt sa hun (sikkert overbevist om at det var det riktige)

Jeg fortalte henne så at: dersom du stiller et barn eller en voksen et spørsmål må du forvente at svaret KAN være NEI! Og da må du også godta det.

Derfor er det lurt å heller fortelle han hva du forventer at han skal gjøre.
HAKK I PLATA!! Hun fortsatte med at jeg måtte da forstå at han ikke kunne snakke sånn til voksne og at dette måtte jeg holdes ansvarlig for å få slutt på.

Jeg reagerte med å fortelle henne at dersom det var så enkelt som å si til ham: Kjære Lillebror, du må ikke snakke sånn til voksne... å så ville han slutte med det, så hadde vi da vel gjort det for lenge siden???
Hun mente at Lillebror måtte få en streng straff for dette overtrampet.
Hun mente at han burde holdes borte fra andre barn, fordi han kunne påvirke dem i negativ retning og hun ville snakke med ledelsen på skolen om at han burde holdes inne i friminuttene iallfall frem til jul.

HVA sa jeg, hva med en konsekvens som står i stil til regelbruddet eller overtrampet?
Jeg tror hun opplevde meg som svært provosert, det var jeg også!
Jeg ba henne om å få noen til å ringe meg fra skolen som det gikk ann å føre en normal samtale med.

Senere den dagen fikk jeg snakke med undervisnings inspektøren og sammen kom vi frem til at Lillebror skulle skrive en kontrakt med skolen om at han skulle behandle de voksne med respekt og at de i sin tur skulle gjøre det samme mot ham. Nå snart 3 uker senere ser det ut til at dette bærer frukter for han har ikke hevet stemmen til en sjel.

PMTO virker altså!!!!

Jeg vil igjen understreke at jeg ikke på noen som helst måte godtar eller synes det er greit at barn - det være seg mine eller andres snakker til voksne slik han kan gjøre.

Det jeg reagerer på med denne episoden er måten hun i sin tur snakket til meg på samt at hun helt alvorlig foreslo at ungen skulle holdes borte fra andre barn og aller helst burde sitte inne i friminuttene.

Jeg opplevde det som om hun mente jeg ga blanke faen tiltross for at jeg bukket og skrapte.

Jeg satte ned foten først i det øyeblikk hun kom med forslaget sitt.