Allerede neste helg skal Storesøster og jeg på tur til Langesund for planleggingshelg med Ungdomsklubben.
Storesøster har fått plass i ungdomstyre og selv er jeg rekrutert til voksenstyret.
At ikke fler voksne engasjerer seg i ungdomsklubben er rart synes jeg, ettersom de på den måten får en gyllen anledning til å følge med i hva som skjer med ungdommen - holde seg oppdatert...
Desverre er det ikke så mange som ser den. De tenker heller på den fritiden som går tapt.
Det jeg ønsket å si noe om er dette med engasjement hos foreldre.
For en del av oss er det soleklart og en selvfølge at vi engasjerer oss i det ungene driver med.
Driver de ikke med noe, så engasjerer vi oss i det også...
Jeg mener ikke at alle skal ta et verv i idrettslaget og ungdomsklubben, være foreldrekontakter, være med på ALT av skoleturer osv. MEN det hadde sikkert ikke gjort noe om man tok en vakt på klubben i løpet av sessongen, ble med på en av overnattingsturene med skolen tiltross for at ens eget barn ikke er redd for å sove borte.
Nettopp fordi jeg er med på så og si alt og er mye tilstede i mine barns hverdag, biter jeg meg også merke i at det er de samme foreldrene som kommer hver gang - dermed er det også de samme barna som kommer uten foreldrene sine HVER bidige gang. De samme som alltid må sitte på til bortekamp, de samme som er uten egen heiagjeng på banen.
Barn og ungdom trenger ikke holdes i lanken for hvert minste skritt de tar, men jeg tørr påstå at de alle sammen ønsker at Mamma og/eller Pappa skal være med på noe iallfall.
Det handler om å få vise hva de kan, hva de klarer, vite at foreldre/besteforeldre, tante og Onkel bryr seg.
I dag snakket jeg med en dame som jobber hos barnevernet og hun kunne fortelle meg at mange foreldre faktisk ikke vet hva lekekammeratene til barna deres heter??? De vet for eksempel ikke hva ungene intr. seg for, hva de er opptatt av osv.
Det synes jeg er skrekkelig.
Jeg forstår at enkelte mennesker har "viktige" jobber og ikke har muligheten til å være tilstede HVER gang.
Men det burde ikke hindre dem fra å delta de gangene de faktisk har mulighet.
Til og med i vår egen vennkrets ser vi at enkelte ikke gidder, de prioriterer helt anderledes enn oss.
De sier uten å rynke på nesa at: Nei, når jeg har fri gidder ikke jeg å bruke ettermiddagen min på å se en dårlig fotballkamp. Eller: Åpen kveld på skolen? det gidder jeg ikke - jeg skal på by`n i kveld!
Så flaut! Ja helt seriøst - så flaut!
Tror ikke jeg hadde turt å ytre det engang.
Hvis noen spør deg om hva den gutten som var her ista` heter også kan du ikke svare på det.
Samtlige barn som henger og slenger rundt husveggen hos meg, har jeg gjort det til min oppgave å vite hva heter, hvor bor osv. Jeg vil ikke havne i en situasjon der jeg skal rope inn ungene å må si: du med den grønne capsen - vil du ha noe å drikke?
Eller om mulig værre at en bekymret forelder kommer på døra mi og spør etter Martin også vet jeg ikke hvem det er å må spørre hva han har på seg og hvordan han ser ut...
Det at vi praktiserer et slags åpent for alle hus her hjemme hos oss kan være slitsomt til tider, men alternativet er at jeg ikke ser snurten av ungene mine.
dessuten er det godt å vite at ungene føler seg trygge på å ta med seg folk hjem og vet at det er rom for både dem og vennene deres hos oss!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en kommentar