I himmelen drikker de kaffe og spiller ludo!

Tidligere i dag hadde jeg en lang samtale med min Tante Ellen, som er pappas søster.
Primert lurte hun på hvordan det var med meg og det hovne benet mitt, dere vet at nyheten om at mine foreldres eneste datter hadde en mulig blodpropp - ja den har jo gått som ild i tørt gress.
Koselig det at folk bryr seg...
Stakkars Tante Ellen, hun ble veldig fortvilet fordi hennes eldste datter, reiste på sykehuset med blodpropp i benet og kom igrunn aldri hjem, da det viste seg at hun hadde kreft og døde få uker senere.
Hun var min kusine Marianne...
Så leste jeg innlegget til Fru Storlien senere på dagen om livet og døden og vips så ble jeg inspirert til å skrive!
Jeg ble trist, men alikevel inspirert...

Min kusine Marianne ja, hun var bare verdens beste menneske(iallfall i MIN verden).
Vi var tette, ikke i alder for det skilte 11 år mellom oss, men jeg mener at vi var som søstre - hun var liksom min storesøster og vi var ofte sammen i helgene, spesielt etter at hun fikk datteren sin, for jeg elsket å være sammen med henne og babyen som etterhvert ble ei skjønn lita jente.

Hele høsten hadde hun gått å hanglet litt, følt seg litt små forkjølet og til tider hatt vondt i det ene benet. Desverre gjorde legen ingen undersøkelser den gangen.
vinteren gikk, våren kom og gikk den også og i juni reiste hun med datter og mann til danmark på en ukes ferie.
Benet hennes begynte å hovne opp, slik at hun tilslutt nesten ikke kunne gå og hun hadde etterhvert store smerter og sov det meste av døgnet.
Når de kom hjem til Norge igjen noen dager før planen, kjørte de på legevakten og hun ble lagt inn på Tønsberg.
Det viste seg at hun hadde blodpropp og videre undersøkelser viste at hun hadde kreft.
Kreften spredte seg raskt kunne legene fortelle og før en uke var gått fikk hun dommen:
Hun skulle dø i løpet av kort tid, maks 3 mnd igjen.
Det var en type kreft som var svært eksplosiv.
Vi var og er ikke store familien som jeg tidligere har nevnt, det å miste Marianne var et kjempe slag for oss alle sammen, ikke fordi vi er så få, men fordi hun var så god og fordi vi er så sammensveiset hele gjengen.

Etter mindre enn 3 uker på Tønsberg Sykehus døde Marianne en varm julidag i en alder av 36 år og etterlot seg mann og en datter på 9 år.
Fordi hun ikke orket å ta i mot så mye besøk den siste uken hadde hun selv bestemt at alle som ville det skulle få komme å ta farvel med henne i kapellet, hvor hun lå i åpen kiste.
Det var svært mange som kom, familie, venner, kolegaer osv.
Mamma og Pappa orket ikke, Pappa sa at han ville huske Marianne slik hun var, den gang hun levde og det var nok riktig for ham.
Jeg for min del MÅTTE bare reise, for jeg klarte rett og slett ikke å ta det inn over meg, det var så uvirkelig og det hadde rett og slett gått for fort.
Jeg måtte SE det, ha et bevis så og si - det angrer jeg ikke på for alt i verden, men opplevelsen av den dagen husker jeg ned i minste detalj og det var som om jeg svevde litt sånn på utsiden av meg selv gjennom hele seansen.
Som om jeg så meg selv utenfra om dere skjønner hva jeg mener?

Marianne lå som sagt i åpen kiste og rundt i det lille rommet var det tjukt med folk, mange jeg ikke ante hvem var.
Det eneste jeg forsto var at vi iallfall hadde det til felles at Marianne hadde gjort inntrykk på oss og at vi var glad i henne.
Jeg sto der å iakttok alle sammen:
Onkelen min gråt, sånn stille og stilfullt, Tante Ellen snakket til henne som om hun liksom forventet at hun skulle sette seg opp å svare, en venninde kastet seg nesten oppi kisten mens hun var mer eller mindre hysterisk, søsteren hennes Kathrine klarte ikke å være der inne i mer en toppen et minutt før hun strøk på dør og Mannen hennes satt bare helt musestille ved siden av kisten hennes og holdt henne i hånden, datteren hennes hadde tegnet tegninger til henne som hun la på brystet hennes sammen med bilder fra Danmarks ferien - alle viste følelser, men ikke jeg!
Jeg sto bare der og kikket på henne og på alle rundt meg og skammet meg for at jeg ikke gråt..
Jeg gråt ikke fordi det var liksom ikke sant, dette måtte bare være en morbid drøm og snart skulle jeg våkne.
Dessuten var det egentlig ikke Marianne som lå der synes jeg, den damen som lå i kisten, så alvorlig ut, ja nesten litt sur ut - og sånn var jo ikke Marianne, hun smilte jo bestandig.
Damen som lå der, hadde kort klippet hår(de hadde klippet håret henne på sykehuset pga. cellegift osv.) og MIN Marianne hadde langt stort krøllet hår som alltid sto til alle kanter.
Damen som lå der var mye tynnere enn min Marianne, og hun var blek og slettes ikke sånn strålende som MIN Marianne alltid var.

Alikevel angrer jeg ikke på at jeg gikk dit og så, for det gikk jo opp for meg også at hun var borte selv om det tok sin tid.
I år er det 10 år siden Marianne døde, og fremdeles tar jeg meg selv i å ville ringe henne hvis jeg har noe jeg gjerne vil fortelle, noe som er viktig, men så kommer jeg på at det går ikke - jeg har iallfall ikke noen direkte linje til himmelen.

Storesøster K, som den gang var knappe 2 år, spurte oss hvor Tante Marianne hadde blitt av nå som hun var død?
Vi fortalte at hun var reist til himmelen og at nå var hun der oppe og kikket ned på oss og passet på oss. Vi sa at kroppen hennes hadde vi lagt i jorden, men at sjelen hadde fløyet opp til himmelen.
Storsøster K, som den gang forøvrig ikke enda var blitt storesøster laget sin egen lille versjon av himmelen turen, nemlig den at:" Tante Marianne sin sjel har reist til himmelen og nå har hun vinger også drikker hun kaffe og spiller ludo i himmelen!"
Vi så ingen grunn til å korrigere den, for det var igrunn et flott måte å se det på..
Da vi fant ut at jeg var gravid med Lillebror E, smalt det jaggu fra den lille tulla vår at:
"vet dere hva? det er sikkert Tante Marianne sin sjel som er inne i babyen, for hun skal jo leve på nytt igjen!"
Noen hadde øyensyneligvis fortalt henne at sjelen vandrer videre osv.

Senere det året i Desember døde min Mormor etter et slag, vi våket over henne natt og dag og Storesøster K var der hos henne hver dag.
Hun synes at "Olla"(Oldemor) bråket fælt når hun pustet - akkurat som om hun snorket.
Da Olla døde, ville Storesøster inn å se på henne og det fikk hun lov til, vi bar usikkre på hvordan dette skulle gå..
Men vår lille tulle gikk inn i rommet og bort til sengen, la hånden sin på Ollas hånd og sa med høy og klar stemme:" Henner snorker ikke mer" også gikk hun ut igjen og ville se på barnetv med Prinsen.
Igjen hadde hun den samme forklaringen når det gjaldt hva som skjedde etterpå:
"Olla har reist til himmelen, så hun drikker kaffe og spiller Ludo sammen med Tante Marianne"

Vi tok ikke med 2 åringen vår i begravelsen til Olla, men tok henne heller med på kirkegården dagen etterpå.
Vi parkerte på parkeringsplassen og hun hoppet forsiktig ut av bilen også ble hun stående musestille...
Kom da, sa vi så går vi!
Men hun sa:"Nei, Pappa - du må bære meg så jeg ikke tråkker på Olla"

Gløgg lita jente som hadde fått med seg at de døde blir lagt i jorden, og i hennes sinn var jo det bakken og det kunne vel likesågodt være på parkeringen som på noe annet sted på kirkegården!

Jeg tror for min del at det er viktig å ikke pakke inn alt i bomull for barna våre, for fantasien deres kan ofte være langt mer grim en virkeligheten, jeg tror også det er riktig å vise følelser forran barn, tror ikke de tar skade av at man er trist og lei seg, at man gråter - Mammaer og Pappaer har følelser de også og jeg er hellig overbevist om at når vi viser følelser for barna våre så viser vi dem at vi kan være sårbare vi også.

Over og ut!